Franco Arnò (Karl Malden) er en blind middelaldrende mann. En dag han er ute å går sammen med sin niese Lori (Cinzia De Carolis), overhører han en mann i en parkert snakke om utpressing. Etter at Franco og Lori er kommet hjem, kommer mannen i bilen ut og bryter seg inn i et stort medisinsk kompleks, Terzi-instituttet. Politiet begynner å etterforske saken og reporteren Carlo Giordani (James Franciscus) henger seg på og kommer i kontakt med Franco da de møttes tilfeldig. Doktor Calabresi (Carlo Alighiero) fra instituttet forteller sin forlovede Bianca Merusi (Rada Rassimov) at han vet hvem som brøt inn i instituttet og hva som ble tatt. Men like etter blir Calabresi drept. En paparazzi har fotografert mordet på togstasjonen, men får ikke overlevert negativene til Carlo før fotografen også ender opp død. Noe er i gjerdet, og Carlo og Franco samarbeider, fast bestemt på å løse mysteriumet...

Dette er en film skapt av den italienske mesterregissøren Dario Argento. Han har laget mye minneverdig film med Profondo Rosso og Suspiria som sine toppfilmer. Også denne gangen lager Argento film over samme lesten som alle hans andre filmer. Det vil si et mordmysterium som skal løses. Dette er Dario Argentos andre spillefilm etter ‘The Bird with the Crystal Plumage’, og denne filmen forsøker å foredle filmteknikken fra første film, men personlig synes jeg dette var ørlite dårligere presentert.

Filmen begynner veldig rotete med masse mørke scener der vi ikke aner helt hva som egentlig foregår. Vi får en rekke markant klipping mellom scener. Noen ganger litt for røft der bilde og lyd blir brutalt borte på en utradisjonell måte. Det blir mange mord på kort tid i begynnelsen, men så stopper det litt opp midtveis. Filmen har en del kule momenter som at hver gang morderen slår til får vi et glimt av et gult øye. Vi får også en spesiell mordscene på en togstasjon. Der blir en person skubbet ut foran toget. Den scenen ser veldig kunstig ut, men fungerer på et vis greit for å skape en liten detalj i historien.

Som vanlig er det sparsomt med informasjon Dario Argento gir oss underveis i filmen. Det gjør at det er veldig vanskelig å tippe morderen. Alt har sin forklaring, men forklaringen kommer veldig sent i filmen. Og Ting blir ikke avslørt før helt i sluttminuttene. Underveis i filmen får vi flere ganger nesten avslørt hvem morderen, men hver gang glipper sjansen. Dette kan føles litt irriterende noen ganger, særlig når de har morderen skrevet på en lapp og tenker å lese den senere. Vi får også en liten detalj i filmen der forskning sier at mordere som sitter i fengsel har nesten utelukkende et DNA som slutter på XYY, istedet for det vanlige XXY. Alle disse detaljene gir oss små hint som kan felle morderen.

Konklusjon
Alt i alt er jeg godt fornøyd med denne filmen som gir oss et spennende mordermysterium fra Argento. Dette er et lite stykke bak hans aller fremste filmer, men likevel ser vi en regissør som eksperimenterer med filmformatet og raffinerer sine filmkunster film for film i gullalderen sin på 1970- og 1980-tallet. “Cat O’Nine Tales” er en flott film estetisk sett og har en veldig kul scene mot slutten på hustaket til instituttet med de medfølgende scenene og den kule og utradisjonelle slutten som jeg ikke skal avsløre her. Alt dette betyr at om du liker Argentos filmer så er dette absolutt noe jeg kan anbefale. Filmen gav i alle fall meg en masse underholdning med med dette småintrikate mordermysteriumet som vi får sparsomt med info om underveis. Med andre ord er dette en typisk Argento-film.