Den ni år gamle Bosse bor hos sine fosterforeldre Edla og Sixten. Moren døde da han var liten, og ingen fant hans far. En dag blir han sendt til kongen i landet i det fjerne. Kongen viser seg å være Bosses far. I landet i det fjerne venter de på en kongesønn ved navn Mio. Han skal skape fred i verden. Det har seg nemlig slik at i landet Utenfor hersker en kald og ond ridder ved navn Kato. I følge legenden kan bare være en prins beseiret Kato. Vi følger Bosse som egentlig heter Mio og hans venn Jum Jum inn i det farlige landet Utenfor for å kjempe mot herskeren Kato, som bokstavelig talt både hersker med jernhånd og har steinhjerte...

Dette er basert på et eventyr av Astrid Lindgren. Og etter å ha sett en del svenske Astrid Lindgrenfilmer, var det dags for å se om en engelskspråklig film kunne utfordre svenskenes solide barnefilmer fra Astrid Lindgrens litteraturunivers. Jeg avsløre allerede nå at denne filmen har tapt seg mye siden den kom ut i 1987. Den ser både kunstig og tilgjort ut. Dette blir aldri den eventyrfilmen jeg hadde håpet på. Dette minner kanskje mest om Richard Fleischers gjennomsnittlige Conan-oppfølger (Conan the Destroyer) fra 1984, bare i barneversjon.

Selv ikke solide skuespillere som Christian Bale og Christopher Lee klarer å redde denne filmen. Det var i alle fall lite som minnet om at Bale skulle bli en av Hollywoods største og mest anerkjente ynglinger med sterke filmer som Batman Begins, The Prestige og The Machinist. Bale er riktignok unnskyldt i sin første rolle i en alder av bare 12 år, men Christopher Lee burde være dreven nok til å unngå denne alt for simple rollefiguren han har fått tildelt. Ikke tror jeg han fikk mye penger for rollen heller, selv om han nok sikkert må ha vært det største trekkplasteret i filmen. Lee spiller selvsagt den onde ridderen Kato, men er ikke mye med i filmen. Da kommer han mye mer til sin rett i filmer som Ringens Herre-filmene, Star Wars - Episode 2 eller spydspissene i karrieren hans som ‘The Wicker Man’ fra 1973 og ‘Dracula’ fra 1958. Det skal også legges til det er med noen norske kjente fjes i filmen som Sverre Anker Ousdal (Orions Belte) og Linn Stokke (Noe helt annet).

Jeg er ikke så fan av filmer som ikke mestrer sine effekter fult ut eller godt nok. Dette er definitivt en slik film. Det går fint med usynlighetskappen, men da er det verre med de tegnede effektene som legges på som ildkulen som den onde ridderen Kato styrer rundt i luften eller glassflasken med klipp av film i glasset. Settene er også svært kunstige. Særlig gangene inne i det sorte fjellet der ting ser ut som en blanding mellom plast, stein og is blandet med andre kunstige greier.

Dette er en barnefilm og det bærer den også preg av hele veien. Vi vet helt fra begynnelsen hvordan dette vil ende og filmen blir aldri noe i nærheten av spennende. Filmregissør Vladimir Grammatikov burde heller lært mer av den svenske eventyrfilmen, ‘Bröderna Lejonhjärta’, som også stammer fra Astrid Lindgrens litteratur. ‘Bröderna Lejonhjärta’ klarte å skape spenning, selv om vi også der visste at ting ville ende noenlunde godt. Barn tåler litt mer skumle ting enn dette. Denne filmen tar litt for mange snarveier og bare durer avgårde uten en flik av troverdighet. Jeg tror selv barn avslører dette.

Konklusjon
Boken er kanskje langt bedre enn filmen, og har nok ikke falmet like mye som filmen med tidens tann. Det var en helt annen effektvireklighet i 1987 og nettopp det blir krystallklart når man ser denne filmen i dag. Nå har jeg vært ganske negativ til filmen hele veien, men filmen er helt ok å se, og sikkert aller best for de som har et skikkelig nostalgisk forhold til filmen. Filmen er ment for barn, og kanskje vår tids barn er de beste til å bedømme om filmen holder mål den dag i dag. Jeg var ikke særlig imponert over filmen, men den gir meg i alle fall et minimum av underholdning. Det kanskje beste med filmen er filmmusikken av Benny Andersson og Anders Eljas fra ABBA, særlig er fløytesporet litt småkult.