Millionæren Quincy Magoo er svært nærsynt, men vil ikke innrømme at han er nærmest blind. Det gjør at han kløner ganske mye, men folk tror ikke at han er nærsynt, heller snarere gal. En internasjonal liga forsøker å stjele ‘Kuristans stjerne’; verdens mest dyrebare rubin. Quincy Magoo får etterhvert kloen i rubinen uten å vite om det. I tillegg forsøker en kvinne som bærer navnet Prunella Pagliosi, å innynde seg hos ham for å stjele rubinen. Magoos nevø Waldo og trofaste bulldoggen Angus blir med i juveljakten. Det har seg nemlig slik at Magoo også blir mistenkt for å ha stjålet rubinen. Det blir en ellevill jakt etter rubinen med mange om beinet...

Jeg har vokst opp med komedier som ‘Mannen med den nakne pistol’ og ‘Hjelp vi flyr’ med Leslie Nielsen som filmenes store stjerne jeg aldri kunne få nok av. Denne gangen tenkte jeg meg å prøve meg på en film jeg ikke har sett før av barndomshelten min Leslie Nielsen. Jeg har ikke store forhåpninger til komedier annet enn at de bør få meg til å le. Det verste jeg vet er umorsomme komedier, men det er jo ofte veldig subjektivt hva som er morsomt. Jeg pleier å like det meste av tullekomedier, men synes ikke alle er topp av den grunn. De fleste komedier jeg ser havner som regel midt på treet.

Mr. Magoo bygger på en eldre tegnefilmfigur skapt av UPA i 1949. Filmen åpner med tegnefilmmusikk og begynner som en rein og lite forseggjort tegnefilm. Allerede der er jeg veldig skeptisk. Heldigvis får vi ekte film etter en stund, men den er ikke så mye å skryte av den heller. Filmen begynner med en rekke mer pinlige enn morsomme øyeblikk som gjør at jeg får en dårlig følelse allerede fra første stund.

Jeg pleier å like såkalte ville komedier, men dette falt aldri i smak. Selv ikke Leslie Nielsen klarer å redde denne filmen. Hverken Nielsen eller rollefiguren hans er særlig morsom eller engasjerende på noe vis. Det er ingenting som knytter meg til den fjerne rollefiguren Mr. Magoo. Jeg er forsåvidt med på tanken om en mann som kløner ting til men ender opp med tilsvarende kjempeflaks slik at alt går bra likevel. Dette kan minne veldig om Peter Sellers som Jacques Clouseau i Pink Panther-filmene, uten at ‘Mr. Magoo’ klarer å treffe meg hverken gjennom komikk eller sjarme.

Konklusjon
Dette forsøker nesten for mye å bli en Pink Panther-aktig film. Men i bunn og grunn blir filmen for dum i lengden. Det var noen småpoenger som var inne på noe morsomt, men i det lange løp var dette en sørgelig forestilling. Filmen har dog en god del tegnefilmaktig sprø komikk som kanskje fungerer okei for barna, men uansett hvordan du snur og vender på det, blir dette aldri en vinner. Til det er filmen for håpløst gjennomført og regissert til å kunne slå igjennom og det er litt sørgelig etter at Stanley Tong står bak andre småkule Jackie Chan-filmer som First Strike og Rumble In The Bronx. Men ‘Mr. Magoo’ er med andre ord så langt i fra en innertier som man kan komme.