Vi følger Laura Jesson. Året er 1938. En dag får Laura kull i øyet da toget suser forbi henne på togstasjonen. Da er det bra at legen, Alec Harvey, er i nærheten på jernbanecafeen og kan hjelpe henne. Neste torsdag møtes de igjen ved en rein tilfeldighet. Begge blir lettere overrasket og glad over møtet. Det gjør at de tilbringer resten av dagen sammen. Og slik fortsetter de hver torsdag å møttes. De er begge i ca 40 år gamle, og blir mer og mer forelsket i hverandre, selv om begge er gift og har barn...

Filmen er basert på Noël Cowards teaterstykke Still Life fra 1936. Vi får en realistisk filmskidring med romantikk i luften. Dette er et veldig typisk gjennomført men med en klassisk vri på det hele som gjør filmen spesiell. Vi får også en del kule skildringer av rollefigurer underveis. Som den svært snakkesalige venninnen eller den eldre damen som står i kassen på jernbanekaffen. Rollefigurene er det kanskje beste med denne filmen sammen med historien om umulig kjærlighet. Og etterhvert som vi blir kjent med rollefigurene glir også filmen bedre og bedre.

I mine øyne begynner denne filmen litt tregt. Jeg skjønner ganske raskt at dette ikke er en film som vil utvikle seg så voldsomt. Dette er dog meget realistisk lagt frem og er en film for deg som liker klassiske kjærlighetsdramaer. Og selv om dette ikke er blant mine ynglingssjangere, kommer filmen inn på et mer interessant spor etterhvert. Filmens slutt og begynnelse henger også nøye sammen. Det er en del småting som gjør at dette blir en veldig helhetlig og solid film.

Filmen er regissert av mesterregissøren som står bak en rekke superklassikere som Lawrence of Arabia, Broen over Kwai og Doktor Zhivago. Denne filmen er ikke helt av samme kaliber som de aller mest solide filmene som Lean har laget, men likevel er dette en godt sammenskrudd film. Dette er jo også en helt annen film enn de nevnte klassikerne. Da er dette mye mer nedpå jorden og langt i fra like episk. Og det at vi skjønner at rollefigurene ikke har en fremtid sammen gjør dette til en typisk tårepresse. Skuespillerne Celia Johnson og Trevor Howard klarer også å virkelig prege filmen og formilder dette kjærlighetsforholdet på en vakker måte.

Konklusjon
Alt i alt er dette en fin film. Du skal dog være veldig interessert i eldre klassikere for å virkelig sette pris på det filmen gir deg. Jeg var ikke ‘over happy’ over den simple historien til filmen, men heldigvis er det de mange små detaljene som gjør at denne filmen skiller seg litt ut i mengden. Det gjør at jeg ruller en litt forsiktig femmer på terningen og gir en varm anbefaling til deg som liker triste kjærlighetsfilmer av klassisk sort.