Den unge musikeren Roberto Tobias (Michael Brandon) har blitt forfulgt. En kveld etter å ha øvet med bandet, følger Roberto etter forfølgeren inn i en tom teatersal. Under oppgjøret tar forfølgeren frem en kniv som etterhvert blir stukket i forfølgernes bryst under basketaket. Det ender tragisk med forfølgerens død. Og som om ikke dette var nok får han plutselig en lyskaster på seg og en person tar bilder fra en av teaterbalkongene med Roberto med den blodige kniven sammen med offeret. Roberto forsøker å se hvem som tar bildene, men ser bare en dukke med maske. Neste dag leser Roberto i avisen at et lik er funnet i en elv ikke langt fra mordet skjedde.

Roberto Tobias vet ikke hva han skal gjøre. Han føler han ikke kan gå til politiet fordi han da blir siktet for mord og må sone lenge, men alternativet er også ganske ille med en person med håndfaste bevis i form av bilder som presser Roberto. Men så skjer det ikke så mye og utpresseren vil ikke ha penger og begynner heller å plage han og hans kone Nina (Mimsy Farmer) med anonyme oppringninger. Det dukker også opp bildebevis av Roberto i parets hjem mellom platene. Da vet Roberto at morderen har tilgang til hjemmet hans. Etterhvert skjer det flere mord som men da er det utpresseren som forsøker å slette spor for å ikke bli avslørt. Da blir det raskt farlig for mer enn bare Roberto som også har hyret inn en privatetterforsker...

Filmen åpner med at et band spiller. Vi ser alt fra trommisen sitt ståsted der han kjemper mot en flue som irriterer ham imens han spiller. Og som tittelen antyder så skal også fire fluer ved en seinere anledning få en avgjørende betydning for løsningen av mysteriet. Dette er den siste filmen i den såkalte ‘animal’-trilogien til Dario Argento. De tidligere filmene er 'The Bird With The Crystal Plumage' fra 1970 og 'The Cat' O Nine Tails' fra 1971. I den bøttebaletten synes jeg denne filmen kommer ut som den nest beste bak 'The Bird With The Crystal Plumage', men 'The Cat' O Nine Tails' er ikke ille den heller. Det eneste filmene har til felles er at de har referanser til dyr og at mesterkomponisten Ennio Morricone har levert filmmusikk til alle de tre nevnte filmene.

Dette er et typisk mordermysterium fra Dario Argento, som han alltid har hatt som et sterkt varemerke i de fleste av sine filmer. Liker også at Argento leker med oss underveis i filmen, samtidig som han gir en del tips og vink på hvem morderen kan være, men ingen skikkelig opplagte spor. Det er også slik underveis i filmen at ikke alt er helt som vi tror. Likevel blir dette en ganske vellykket Giallofilm som i mine øyne har en del å fare med, selv om ikke filmen er blant de aller ypperste til Dario Argento.

Dario Argento forsøker også å komme med fiffige og fornøyelige handlingsmomenter. Dette kan være i form av privatetterforsker som har hatt 84 saker på rad uten å løse en eneste en av dem. Det gjør at han er dømt til å lykkes i følge matematikken, så får du se om det stemmer. Det jeg dog var litt mer tvilende til var en teknikk der et av mordoffernes netthinne kunne skannes for å se det siste hun så før hun døde. Skuespillerne gjør ingen dårlig jobb, selv om ikke de er så viktig del av slike mordermysteriumer. Michael Brandon spiller ganske greit i hovedrollen. Det skal også noteres at Bud Spencer er med i en mindre og mer uvanlig rolle til å være ham.

Konklusjon
Dario Argento er god på å beholde spenningen og intensiteten oppe igjennom hele filmen. Vi får også en ganske god slutt på det hele. Vi får også noe humor og finesser underveis. Vi lurer underveis i filmen hva som er morderens og utpresserens agenda for det han holder på med. Vi får også en rekke kule og snedige kameravinkler som er med på å krydre filmen. Handlingen tar plass i fargerike og sjarmfulle omgivelser. Plottet har en vri som gjør at dette skiller seg litt ut, selv om alt samtidig også er veldig typisk for r. Jeg ruller en sterkere firer på terningen for en film du bør se om du er fan av enten Giallo eller Dario Argento.