Alt begynner i Paris i 1850. Et uønsket guttebarn blir lagt i en kurv og sendt ned en av de mange underjordiske elvene i byen. Der blir kurven reddet av noen rotter som tar seg av barnet i katakombene under Paris. Tretti år senere skjer det en rekke bestialske og mystiske drap i operaen i Paris. Det går rykter om at det skal finnes et uhyggelig monster nede i katakombene under Operaen. En ung mann beveger seg i det skjulte i operahuset . Det gir ham kallenavnet Fantomet, men bare noen få har sett ham og overlevd. Den unge og vakre sopranen Christina Daaé treffer ved en tilfeldighet på en mystisk mann som tar henne med til en verden hun ikke ante eksisterte...

Filmen bygger på den klassiske romanen ‘Le Fantôme de l'Opéra’ av den franske forfatteren Gaston Leroux. Denne romanen har blitt filmatisert en rekke ganger før, og dette er langt i fra blant de mest vellykkede i så måte. Selve åpningscenen minner mye om Tim Burtons ‘Batman Returns’ fra 1991 der Pingvinmannen blir sendt i en kurv på den samme måten ned i undergrunnselven. Videre får vi en romantisk og morderisk historie om en kvinne og to menn som hun blir forelsket i. Fantomet og baron Raoul er begge ute etter hennes hjerte. Vi får også se Fantomet som dreper alle som forsøker å avsløre ham.

Regissør Dario Argento forsøker å lage sitt mesterverk ut av den klassiske historien som nesten alle kjenner omtrent uten å ha sett filmene. Men den italienske mesterregissøren er aldri i nærheten med å treffe på noe av det han forsøker seg på i denne filmen. Dette er så til de grader skivebom som du kan få det. Noen bakgrunner er litt kule og det er konturer av noe som kunne blitt lovende, men denne filmen ble aldri helt den filmen jeg ønsket meg.

Dette er med andre ord uten tvil den dårligste Dario Argento-filmen jeg har sett. Filmen er tidvis også veldig lite underholdende og svært treg. Det blir mange ufrivillige morsomme scener som virker helt malplassert. Blandingen mellom drama og grøsser føles aldri særlig vellykket i filmen. Filmen forsøker å være ganske kunstnerisk. Dette har en mer tradisjonell oppbygning og helt uten et mysterium. Det er med andre ord nesten ingen mystikk i filmen. Og filmen har en historie som ikke er den mest interessante, og samtidig med et fortellergrep som føles gjespende. Og når filmens kanskje beste scene er når Christina synger på scenen for første gang i filmen med Fantomet som eneste tilhører er det lite som vitner om en vellykket skrekkfilm.

Konklusjon
Dette ligner ikke på de andre Dario Argento-filmene i oppbygning. Vi får en historie med litt overnaturlig innslag. Fantomet kan kommunisere gjennom tanker telepatisk. Det er noen småbrutale sekvenser innimellom, og det er det som minner mest om en Dario Argento-film slik vi kjenner den, men i det store og det hele var dette ikke stort å skryte av. Slutten er også katastrofalt dårlig. Det er mye ulogisk og uforståelig handling i filmen. Skuespillet er også svært dårlig til tider med mange overdrevne rolleprestasjoner som du aldri engasjeres stort over. Asia Argento er dog helt okei i rollen som sopranen Christina, men det redder aldri denne filmen fra å havne godt under midten. Jeg ruller en supersvak toer på terningen. Det fordi det er noe underholdning i filmen, selv om en del partier er litt småtrauste.