Vi skal til motemiljøet i Torino i Italia. Der herjer en nådeløs seriemorder. Han kjører taxi på dagtid og plukker ut vakre, unge kvinner som sine offere. Først overfaller ham dem i sin taxi og gir dem en sprøyte så de slukner. Når han får dem med hjem har han alltid ett offer på operasjonsbordet og ett som venter på å bli tuklet med. Han torturerer, skjærer og leker med sine offere samtidig som han tar bilder som han kan kose seg med seinere. En av jentene som blir offer for taximorderen er den unge Celine. Hun snakker med søsteren sin Linda i det hun entrer taxien, men så blir telefonsamtalen brutt og Celine blir sporløst borte. Linda går da til politiet og snakker med etterforskeren Enza Avolfi. Linda engasjerer seg også i jakten på søsteren og blir med Avolfi når han etterforsker saken. Men tiden er kort og Avolfi innser at den eneste måten å fange en morder på, er å lære seg å tenke som en morder...

Dette er nok en giallofilm fra den italienske regissøren Dario Argento. Men filmen har forbindelse med tittelen også utenom at den også er innenfor sjangeren Giallo. Giallo betyr nemlig gul og en av offerne til morderen overlever noen sekunder etter at politiet finner dem. Da beskriver en av jentene morderen med ett ord og det er gul. Senere faller brikkene mer på plass og vi får se hva som egentlig skjuler seg bak denne observasjonen.

Morderen blir beskrevet på en trist måte. Vi kommer etterhvert tettere og tettere inn på ham. Og stikk i strid med det jeg først tror, blir dette aldri noen standard Dario Argento-film. Filmen har ikke det mordermysteriumet som jeg forventer av en slik film. 40 minutter inn i filmen får jeg meg også en stor overraskelse. Da får vi nemlig avslørt morderen totalt og vi ser hele fjeset hans. Det er ikke vanlig kost i Dario Argento, og dreper mye av mystikken i filmen. I mine øyne hadde filmen vært bedre om vi ikke hadde fått sett morderens fjes før helt på slutten.

Det er dog åpenbart at Dario Argento forsøker å lage en ny vri på den vanlige formelen sin. Denne gangen får vi faktisk litt medynk med morderen etter å ha sett hvor dårlig det står til med ham. Vi får tegnet et bilde av en syk mann som ble ertet og plaget i hele oppveksten og som finner trøst med å tukle med vakre kvinner. Han skjærer gjerne i ett offer imens en annen jente ligger bundet å ser på. Han kontrollerer det hele med å gi dem sprøyter slik at de ikke er bevisst hele tiden.

Skuespillet er helt okei i filmen med Adrian Brody i rollen som politietterforskeren som selv har en voldsom fortid. Som barn så han nemlig sin mor bli drept og gjorde selv hevn på morderen. Han slapp såvidt unna rettsapparatet og det viser at det er små ting som kan gjøre store forskjeller. Dette preger han også som politimann, siden han kan tenke som en morder. I andre roller finner vi Emmanuelle Seigner, Elsa Pataky og til slutt Robert Miano som morderen.

Konklusjon
Filmen føles litt rar i åpningen av filmen. Dette er jo en giallo-film, men ikke så typisk som som jeg forventer på forhånd. Det beror seg på flere punkter. Vi får se masse blod og makabre scener, men ikke så mye nakenhet. Og selv om all mystikken går ut av filmen midtveis, er dette en helt okei film. Filmen har mye rart ved seg. Kun halve filmen er et mordermysterium. Resten av filmen har ikke like mye å stille opp med. Mystikken er litt borte i filmen og vi synes nesten litt synd på morderen. Jeg er heller ikke helt fornøyd med slutten på det hele. Det gjør at jeg føler meg litt delt i bedømmingen av filmen.

Jeg liker halve filmen ganske godt, og er ikke like fan av neste halvdel. Likevel er filmen greit skrudd sammen, men langt i fra noen innertier fra den gamle mesterregissøren, Dario Argento, som leverer en film som aldri helt fyller sitt potensiale, og leverer noe litt annet enn det jeg forventer. Jeg ruller en litt svak treer på terningen for en film som ikke er stort å skryte av som film, men som har noe underholdning for fans av sjangeren.