---

Terningkast:


Ingress:

Tennisspilleren Guy Haines (Farley Granger) er ikke fornøyd med sin vulgære og utro kone Miriam (Laura Elliott). Han har heller fått et godt øye til senatordatteren Anne Morton (Ruth Roman). Det gjør at han vil skilles fra kona, Miriam. Under en togtur møter Guy på en fremmed mann ved navn Bruno Anthony (Robert Walker). Bruno kjenner Guy igjen fra sladresidene i media og vet om hans ekteskapsproblemer. De to kommer i snakk og Bruno foreslår deretter en idé for det perfekte drap. Han mener de kan bytte drap. Bruno foreslår å drepe Miriam og til gjengjeld skal Guy drepe Brunos foraktede far. Da ville de begge drepe en totalt fremmed, uten å ha et motiv for drapet. Guy spiller med på notene for å spøke med Brunos vanvittige mordplan, men Bruno tolker det da som at de er enige om å gjennomføre planen. Etter det begynner Bruno å fullføre sin del av planen og forventer at Guy vil gjøre det samme...

Anmeldelse:

Denne Bruno Anthony er en svært mystisk og fascinerende rollefigur som gjør filmen verdt å se. Han er en rollefigur som er troende til hva som helst og det gjør han til litt av en joker i denne filmen. Selvsagt er han en psykopat av dimensjoner og det er ham som skaper den uggne atmosfæren i filmen som gjør Guys liv til et mareritt. Bruno setter nemlig hardt mot hardt og vil ikke gi seg så lenge han har enten fått det som han vil.

Hitchcock har klart å lage en svært fiffig og særegen film av et kult konsept basert på en roman av Patricia Highsmith fra 1950. Jeg har hørt om denne filmen lenge før jeg så den da den er så hyppig referert i andre filmer. Men selv om jeg visste hva filmen gikk ut på er dette meget interessant hvordan ting foregår. Vi får se at mesteren Alfred Hitchcock virkelig nailer denne filmen som fremstiller både gode og onde sider i menneskets natur. Det finnes også to versjoner av filmen. Den kjente klassikeren som jeg så, og samt en versjon som inneholder forsterkelsen av Brunos personlighet, og hans erotiske facinasjon av Guy.

Det merkes at dette er en Hitchcock-film. Filmen pensler seg raskt inn på hovedplottet og det er ikke godt å si hvordan dette vil ende. Det er ikke et mysterium i bunn for filmen, men heller en snedig historie med rollefiguren Bruno som den store urokråken i filmen. Det er hans skjulte sider som gjør denne filmen verdt å se. Hitchcock har også gjort dette til en veldig spennende film skutt i flotte omgivelser som er med på å krydre hele inntrykket. Skuespillet er også svært solid med Robert Walker som storspiller som Bruno og Farley Granger som tennisspilleren Guy.

Alt er klassisk presentert. Filmen bygger seg opp mot det store klimakset. Vi får med andre ord en meget intens sluttscene. Jeg liker hvordan Hitchcock leker med oss gjennom filmen. Det er nemlig slik at vi føler at alt kan skje. ‘Strangers on the Train’ er en spesiell film på flere måter, og er en film du ikke glemmer så lett. Vi får en syk morder som psykologisk blir dratt mot lystene, både for mord og tennisspilleren som han er fascinert over. Dialogen er også svært gjennomarbeidet og stikker seg ut i filmen. Alt bygger seg opp mot en intens slutt med et bakstetak i en snurrende karusell som snurrer alt for raskt.

Konklusjon
Dette er en film som skiller seg bra ut i mengden. Den er mesterlig skrudd sammen og det er ikke rart at den er så heftig referert i andre filmer. Det er filmer som dette som gjør Hitchcock til en så særegen og kul filmskaper. Han laget som regel bare filmer som hadde noe interessant over seg i handlingen og presentasjonsmåten og med et snedig tilhørende plott. ‘Strangers on a Train’ er en glimrende film der Hitchcock virkelig viser klasse som filmskaper. Personlig er jeg svært svak for Hitchcocks filmer, men dette er nok en film de fleste vil synes er underholdende og som ikke er helt som man tror på forhånd.