---

Terningkast:


Ingress:

Filmen begynner med at Chucky-dukken som blir restaurert for å finne ut av hva som gikk galt med dukken, men de finner ingen feil på fabrikken. Men med et støt blir dukken gjenopplivet og Chucky er tilbake i dukken igjen. Chucky må da begynne å jakte på unge Andy Barclay som var den første han snakket til for å forsøke å overta sjelen hans. Andy er havnet i fosterhjem og det er ikke enkelt for ham når Chucky begynner å forsure tilværelsen hans. Andy merker raskt at det er få eller ingen som tror at dukker kan være skyld i både drap og ugang...

Anmeldelse:

Oppfølgeren er enda mørkere og har mer humor enn den første. Jeg likte de første filmen ganske godt, og historien i denne andre filmen er ikke like god, men likevel synes jeg filmen er ganske fengende. Den sorte humoren er på plass og replikkene er bra artige. Atmosfæren var skikkelig trykkende i første film, i oppfølgeren er ikke Chucky like snikende, men når vi ser mer til ham, blir han mindre skummel. Og som det ofte er i skrekkfilmoppfølgere får nye regissører prøve seg. Denne gangen er jobben gitt til John Lafia, som var manusforfatter på første film.

Chucky er som vanlig bra gjennomført som rollefigur. Dukken er både skremmende, snål og artig som slasherikon. Det er dog ikke like mye slasherfealing over denne oppfølgeren, men noen mord får Chucky på samvittigheten. Men selv om de skikkelig store slashermonsterne er farlige å møte på i en mørk bakgate er Chucky skikkelig freaky. Det er noe med dukker som gjør dem ekstra skumle når de beveger seg. Og i Child’s Play 2 føles dukken enda mer levende enn i første omgang. Chucky har noen skikkelig skumle ansiktsutrykk og har bra lipsynk til Brad Dourif røffe stemme.

Filmen er en ganske typisk grøsser på flere måter. For det første gjør en del av rollefigurene en del horrible valg som de ikke hadde trengt å gjort. Hvorfor skal man forsøke å krasje bilen inn i et gjerde for å forsøke å treffe dukken, når man egentlig kunne kommet seg i sikkerhet i stedet? Og som i de fleste slasheroppfølgere er måten monsteret (Chucky) blir gjenopplivet på ganske lite logisk. Rollefigurene får også haugevis av sjanser på å overmanne dukken på uten at de klarer å gjøre det rette. Jeg begynner også å lure på hvorfor denne dukken får til så mye og de som jager ham ikke klarer å gjøre noe tilbake. Chucky er nemlig ikke noe særlig sterk eller rask, men han får et overraskningsmoment fordi han er dukke og det blir brukt ofte.

Konklusjon
Alt i alt er dette en grei film for deg som er over gjennomsnittet opptatt av skrekkfilmer. Filmen har nemlig sine øyeblikk som gjør den kul nok til å se. Jeg synes den første filmen hadde litt mer å by på enn oppfølgeren når det gjaldt hele pakken, men oppfølgeren var en bra underholdende film om man ikke har fått skrekkfilmklisjeer helt opp i halsen. Men til tross for mer humor, er det fint lite nytt i denne oppfølgeren. Jeg ruller en forsiktig firer på terningen, og presiserer samtidig at denne filmen ikke er laget for barn, selv om den inneholder dukker, til det er den for skremmende.