( + )

Phileas Fogg er en artig skrue som alltid har kontroll på tiden. Faktisk så god tid at han estimerer en rundtur rundt jorden innenfor korte 80 dager. Og når praten går i rikmannsklubben er det ingen som tror noen kan klare turen rundt jorden på 80 dager. Det blir det selvsagt litt av et veddemål ut av. Der må Phileas Fogg bevise at han kan dra jorden rundt innen 80 dager. Han vedder hele sin formue og setter av sted sammen med butleren sin, Passepartout. Det blir litt av et eventyr med en detektiv i hælene. Englands bank er nemlig ranet, og visse glupe hoder har koblet det til at det har noe med Foggs mystiske avreise å gjøre...

Filmen begynner med en presentasjon av Jules Verne, som er forfatteren bak boken filmen bygger på. Dette er den andre spillefilmen basert på boken til Verne. Den første var en tysk stumfilm på litt over 2 timer fra 1919. 1956-versjonen er den mest kjente versjonen av Jules Verne-klassikeren, og er langt bedre enn remaken fra 2004 med blant annet Jackie Chan i hovedrollen.

Dette er en av de største produksjonene i filmhistorien. Filmen kostet rett under 6 millioner dollar å lage og er filmet på 112 lokasjoner på 140 filmsett i 13 land inkludert England, Frankrike, India, Spania, Thailand og Japan. Det krevde rundt 68 000 skuespillere og statister for å gjennomføre filmen og nesten 8000 dyr er med i filmen. Med andre ord skjønner vi at dette er litt av en produksjon av en skala man ikke lager lengre.

Filmen er meget omstendelig i introduksjonen av rollefigurene. David Niven spiller hovedrollen som Phileas Fogg på en utsøkt måte. Niven viser seg som en solid skuespiller i denne filmen og jeg tror knapt noen kunne levert en bedre rolletolkning i denne rollen enn David Niven. Passepartout blir spilt av Cantinflas. Han var en Meksikansk komiker som spilte i over 50 filmer, men er bare er kjent for denne filmen utenfor sitt hjemland. Han er passe akrobatisk og spiller mye med hele kroppen i samme tradisjon som de store gutta i klassen som eksempelvis Chaplin. Cantinflas rollefigur kommer som et morsomt og friskt pust inn i produksjonen. I små biroller finner vi store navn som Buster Keaton, Frank Sinatra, Shirley MacLaine, John Carradine og Fernandel.

Det blir litt av et race med alle transportmiddel du kan tenke deg. Filmen bruker god tid på reisebeskrivelser. Alt starter med en høytsvevende ballongferd. Vi får også temperamentsfull gitarmusikk i samsvar med stepping, dansing og tyrefekting i Spania. De rir på elefant gjennom jungelen i India. Det taes tog og vi får en tur med et dampskip med seil. Bisonokser krysser togsporet i stort monn og indianere angriper jernhesten i noen actionfylte scener. Det blir også en del actionscener som da en jernbanebro bryter sammen av vekten på lokomotivet. Hele veien imens våre venner er ute å reiser på tid, får vi se hvordan rikmannsklubben følger med reisen gjennom aviser og lignende og prøver å stikke kjepper i hjulene for Phileas Fogg.

Dette er en episk og vakker film. Filmen har veldig klare farger og svært godt bilde. Vi får noen nydelige bilder underveis som en båt som seiler i solnedgangen og ellers på mange utrolig flotte naturlokasjoner. Filmen er også armert med humor kule ting som skjer. Det eneste som trekker ned er at filmen har et meget lavt tempo og bruker for lang tid på å bygge opp moment. Det er vel det største motvekten mot filmen, da yngre folk kanskje vil synes filmen både er for lang og for langsom.

Konklusjon
Som klassiker er dette som forventet solid, men jeg føler filmen kunne vært kuttet noe ned. Den er rett og slett for lang og tungrodd. Fotoarbeidet og alt det tekniske er det dog høy klasse over, men jeg får aldri helt den godfølelsen jeg hadde forventet av en slik film. Filmen er ikke morsom nok eller engasjerer meg nok. Filmen har dog en del veldig kule øyeblikk underveis. I scener som da indianerne angriper toget og flere andre spenningsscener er svært underholdende, men så drar det for mye ut på hvert sted det filmes. Det er dog noe naturlig i og med at filmskaperne gjerne vil ha valuta for å ha brukt så mye tid på å få med lokasjonen sin, men det drar ned tempoet noe voldsomt. Det blir litt av en innspurt mot slutten. Det er også en artig tvist mot slutten av filmen. Alt i alt triller jeg en solid firer på terningen og en anbefaling til deg som liker episke klassikere fra eldre tider. Det burde også være forlokkende at filmen vant hele fem Oscars, blant annet for beste film under Oscarutdelingen i 1957.