I 1914 begynte krigen mellom Tyskland og Frankrike den tredje august. Fem uker senere hadde den tyske hæren knust seg vei til rundt tre mil utenfor Paris. Der rystet franskmennene med sine styrker tyskerne i en rekke kontraangrep som rystet tyskerne som trakk seg bakover. Da ble fronten stabilisert og kort tid etterpå ble krigen gjort om til en rein skyttergravskrig. To år etterpå i 1916, hadde krigens linjer skiftet svært lite. I suksessfulle angrep kunne man knipe rundt hundre meter og ble betalt for med livet til tusenvis av soldater.

Filmen er basert på en roman med samme navn som filmen av Humphrey Cobb. Alt er satt til første verdenskrig. Der møter vi oberst Dax (Kirk Douglas). Han er kommandøren av de franske soldater. Etterhvert nekter soldatene å fortsette et selvmordsangrep for å innta den tyskkontrollerte ‘Anthill’. Dette faller ikke i god jord for de overordnede og Dax må svare i krigsretten for soldatene som blir sett på som feige.

Dette er ikke den første filmen om krig som Stanley Kubrick har laget. Allerede i 1953 lagde han krigsfilmen Fear and Desire om en fiktiv krig. Senere lagde også Kubrick en rekke filmer om krig som ‘Barry Lyndon’, ‘Dr. Stranglove’, ‘Spartacus’ og ‘Full Metal Jacket’. I de fleste av dem stiller Kubrick seg svært skeptisk til krig og all elendigheten og ødeleggelsene det fører med seg. Også denne filmen er laget i samme ånd.

Filmen bygger seg sakte men sikkert opp mot motstanden mot de mange meningsløse angrepene. De høye herrene som beordrer angrepene vet ikke hva de setter sine mann til å gjøre. De militære lederne som tenker ut angrepene står bak soldatene, som de sier i ‘Black Adder’: ‘35 miles behind you’. De vil dømme soldater til døden på grunn av det de ser på som feighet og ordrenekt. De som styrer tenker at slik feighet må få konsekvenser, men de vil i samme åndedrag ikke straffe for hardt. På spøk i diskusjonene foreslår Dax å skyte hele den franske hæren. Krigsherrene sitter med sine bedre middager i herskapshus og tar de dødelige beslutningene.

Filmen fremstår som utmerket fotografert i svart-hvitt av George Krause. Han gjør krigsscenene på ypperlig vis med eksplosjoner, røyk og gjørme i massevis med stor realisme. Det er også relativt mange krigsscener i filmen. Disse krigsscenene fra skyttergravskrigen er ypperlig gjennomført. Denne filmen skaper større illusjoner enn alle de foregående filmene til Standley Kubrick. Her får du mange scener som beskriver hvordan det må ha vært å være i en forferdelig skyttergravskrig. Vi blir også med på en rekke angrep av stillinger på jordet mellom skyttergravene med kanonild overalt. Disse scenene er utrolig imponerende skutt reint teknisk sett og må også ha vært ganske dyre å lage med mye spesialeffekter.

Etter å ha sett alle filmene til Stanley Kubrick, merker jeg at han har gått gradene som filmskaper. Jeg synes han har skrudd til kvaliteten og storheten over filmene sine film for film. Også denne filmen merker jeg forbedring fra forrige film. Teknisk sett er alle hans filmer imponerende, og det er også denne, men det gjør også noe med filmene å få et høyere budsjett, og Kubrick klarer med denne filmen å utnytte ressursene helt perfekt og stramt fortalt. Sluttscenen når den tyske piken synger for de franske soldatene er rett og slett fantastisk. Skuespillerne gjør også en flott og uttrykksfull innsats med Hollywoodstjernen Kirk Douglas i hovedrollen som den idealistiske obersten.

Konklusjon
Alt i alt er dette en ypperlig krigsfilm som viser at det også var mulig å lage gode krigsfilmer tilbake på slutten av 1950-tallet. Jeg vil faktisk dra det så langt at filmen også er å sammenligne med filmer som ‘Platon’ og ‘Saving Private Ryan’ som også er kjent for sin veldig troverdige skildring av krig. Kubrick viser med andre ord stor styrke med denne tidlige filmen i hans karriere. Jeg verdsatte denne filmen ganske mye og ser på den som en av Kubricks beste i forhold til tiden den er laget under. Det er kanskje ikke den vanskeligste filmen å lage, men den gjør sakene sine utrolig bra, med et engasjerende manus i bunn. Det gjør at jeg trekker frem sekseren for en film som overrasket meg veldig positivt.