Gracie Hart ble et populært navn etter hennes andreplass i miss USA. Det gjør at hun blir FBIs ansikt utad. Men da Miss USA blir kidnappet sammen med missegeneralen, klør Hart etter å hjelpe sine gode venner, men FBI vil ikke ikke utsette maskoten sin for farlige oppdrag etter at hun hele tiden blir gjenkjent og derfor ikke egner seg for undercoveroppdrag. Gracie drar til Las Vegas som byråets talskvinne med partneren Sam som sin livvakt. Nå gjelder det bare å finne en måte å spore opp Miss USA siden FBI ikke klarer jobben på egenhånd, men uten at FBI får ferten i hva hun driver med...

Etter å ha sett den første filmen i serien på nytt, var jeg klar for mer undercover galskap. Filmen bruker for lang tid på å komme skikkelig igang. Historien er utrolig tynn også og filmen virker alt for lang. Det er mye nødhandling og forsøk på å hale ut tiden hele veien. Heller ikke de nye skurkene overbeviser på noe plan. Dette har med andre ord nesten null å by på både form og innhold. Den tekniske kvaliteten er dog greit gjennomført og det redder filmen såvidt fra stupet.

Den første filmen hadde i alle fall noen øyeblikk som fikk meg til å le og et ok plott. Men denne andre omgangen viser at rollefiguren Gracie Hart ikke tåler mer rampelys. I alla fall ikke med dette slette manusarbeidet. Filmen er regissert av John Pasquin, kjent som mannen bak den første julenissen-filmen med Tim Allen, men har aldri levert noe i nærheten av det senere. Dette var med andre ord en langt forsiktigere oppvisning enn jeg hadde sett for meg på forhånd.

Det er sørgelig å se Sandra Bullock på denne måten. Jeg mener å drite seg loddrett ut med å grynte og le samtidig og kløne rundt i en film som aldri får henne til å skinne som stjerne på noe vis. Filmen forsøker også med det gamle trikset med musikk for å pumpe inn energi i filmen. Og selv ikke Dolly Parton klarer å redde denne filmen med sine store airbags. Ikke føles det bitre partnerskapet mellom hovedrollefiguren og Sam Fuller som grei nok underholdning det heller.

Dette er den litt kjipe oppfølgeren som på død og liv skal snike inn rollefigurene fra første film. Det gjør at oppfølgeren føles alt annet enn naturlig og når selv spøkene og poengene resirkuleres i oppfølgeren i kjipere versjoner, synes jeg dette går alt for langt i å fremstå som lavmål. Resten av poengene er også skivebom på å få meg til å le. Filmen er rette og slett ikke morsom og det er en gåte at dette blir kalt en komedie. Det flaueste er når Bullock kler seg ut som gammel dame, men heldigvis blir det ikke for mye flauhet i filmen.

Konklusjon
En tammere oppvisning enn dette skal du lete lenge etter. I nøden lager Sandra Bullock filmer som dette, og det er lite som minner om en Oscarvinner verdig med hennes nærvær i denne filmen. Er det dette man kaller å lide for kunsten? Ikke klarer Bullock på noe vis å tilføre rollen sjarmen som rollefiguren i første film hadde litt av. Filmen er også alt for lang og burde vært kortet kraftig ned. Jeg lurer på hvordan filmskaperne ikke skjønte at dette materialet kunne tåle så mye spilletid. Hadde lett overlevd 80 minutter, men ikke nesten hele to timer. Som komedie får dette dog ikke hundre prosent stryk. Filmen er dog ikke morsom, men jeg har sett verre. Derfor får denne filmen en toer på terningen og ikke en ener. Hovedinntrykket er at filmen føles bare utrolig tam og er ikke så slitsom som de dårligste av Hollywoods komediemisser.