Tracy Lord er den skilte sosietetskvinnen som snart skal gifte seg på nytt med George Kittredge, som er en nyrik mann med politiske ambisjoner. Hennes første ekteskap var med barndomsvennen C. K. Dexter Haven. På grunn av Havens alkoholproblemer levde han ikke opp til Tracy Lords høye krav. Dagen før det store bryllupet tar Dexter opp hjemme hos Tracy med journalisten Macaulay Connor og fotografen Elizabeth Imbrie på slep. De jobber for sladremagasinet Spy. Tracy går motvillig med på å la dem dekke bryllupet ettersom redaktøren Sidney Kidd sitter på pinlige opplysninger om hennes far Seths forhold til en danserinne. Vi blir med på en spennende dag og natt før bryllupet...

Rollefigurene er også ganske friske. Tracy Lord (Katharine Hepburn) er den frittalende urokråken som tror hun selv er en gudinne. Macaulay Connor (James Stewart) er den smarte og følelsesladede journalisten som faller for Tracy. Han er egentlig forfatter og brenner for skrivekunsten, men sitter fast i en jobb han tjener penger på. C. K. Dexter Haven (Cary Grant) er eksmannen til Tracy. Det gjøres et stort poeng av karakterreisen til Tracy Lord som går fra å være iskald og frekk til å bli oppmerksom på sine dårlige sider, og ønsker å bli mer menneskelig.

De som har laget stoffet bak filmen må ha hatt en stor kreativitet, men helt hva som tilhører kun filmen og hva som er del av teaterstykket til Philip Barry, som filmen baserer på, vet jeg ikke. Alt er i alle fall pennført av Donald Ogden Stewart. Alt finner sted dagen før bryllupet til Tracy Lord og George Kittredge. Macaulay Connor er journalisten som skal dekke bryllupet for tabloidavisen ‘Spy’. Tracy Lord liker å være midtpunkt og elsker å tulle med folk. Hun kjører litt av et sjarmshow for å spille journalisten Macaulay Connor et puss før bryllupet. Det gjør at de to blir veldig godt kjent på godt og vondt.

Dette er en god gammeldags komedie slik man ikke lager for nå til dags. Historien er meget klassisk utformet og har gode tvister underveis og med en ganske kul slutt på det hele, uten at jeg skal avsløre den. Manuset i denne filmen er svært gjennomarbeidet. Selve plottet bølger litt frem og tilbake og det er herlig å se hvordan alt utvikler seg i de sene nattestimer før bryllupet som skal stå kl 12 neste dag. Alt er fult av morsomheter og kommentarer som er med å krydre innholdet. Likevel er ikke dette en type crazykomedie som går over stokk og stein. Dette er mer naturlig, men med smarte, frekke og syrlige kommentarer.

Skuespillet er meget bra gjennomført av de tre i front med solide roller av både Katharine Hepburn, James Stewart og Cary Grant. Katharine Hepburn stjeler nok mesteparten av showet med sin sterke tilstedeværelse, i dette som ble hennes store comeback etter noen fiaskoer bak seg. Jeg er også veldig svak for stjernen James Stewart som spiller fra hjertet og uttrykker både følelser og beruselse på en usedvanlig dyktig måte. Cary Grant spiller også en solid rolle og de tre i front utfyller hverandre perfekt.

Konklusjon
Dette er en svært fornøyelig film. Filmen er også bra teknisk skrudd sammen. Regien er ved George Cukor, som noen tiår senere regisserte ‘My Fair Lady’. Cukor viser med denne filmen at han kan skape en film med stort klassikerstempel. Dette flyter bra hele veien. Filmen ble en stor suksess da den kom og ble nominert til hele seks Oscar-priser, der den hentet hjem to statuetter for beste mannlige hovedrolle og beste manuskript. ‘The Philadelphia Story’ har med andre ord mange kvaliteter ved seg som gjør at den svært lett å like. Også tempoet er bra for å være laget så tidlig som i 1940, så for de som tåler å se en sort/hvitt-film åpenbarer denne en aldri så liten skatt som bare venter på å bli oppdaget.