( - )

Da jeg så ‘Bowling for Columbine’ tidlig på 2000-tallet, ble jeg fascinert av Michael Moore som filmskaper. Han gav oss en ny vinkling på dokumentaren. Det var ikke bare fakta lengre, men også en god porsjon underholdning blandet inn i filmen. Han ville gi oss et budskap og jeg likte det jeg fikk. USA er et voldsomt land på flere måter og ‘Bowling for Columbine’ gav verden en øyeåpner for hvordan USA’s skrudde forhold til retten å bære våpen fikk konsekvenser for dem. Derfor gledet jeg meg til ‘The Big One’ som er fra perioden før Michael Moore var et navn på alles lepper.

Michael Moore åpner filmen på en scene. Der forteller han om et eksperiment han gjorde. Han ville se om politikere tar imot penger fra hvem som helst. Han snakker om penger fra skikkelig avskyelige grupper. Moore skapte fire slike grupper og sendte sjekker til presidentkandidater med pålydende 100 dollar fra hver gruppe. Bob Doye fikk 100 dollar fra ‘Satan-dyrkere for Doye’, Clinton fikk samme sum fra ‘Amerikas hampjordbrukere’, Pat Buchanan fikk sin sjekk fra ‘Abortforkjempere for Buchanan’ og Ross Perot fikk penger fra ‘Pedofile for fri handel’. Alle politikerne hevet sjekkene sine.

Som arbeidsløs skrev Michael Moore en bok og blir sendt på turne for å promotere boken ‘Downsize This’. Denne filmen handler om innholdet i boken, som er om hvordan amerikanske selskaper legger ned avdelinger som tjener store penger for å åpne dem opp igjen et annet sted der lønningene er enda lavere. Veldig mye er ikke nok, selskapene gjør det for å tjene enda mer.

Selskapene får virkelig gjennomgå i denne dokumentaren. Michael Moore er helt på kanten hele veien. Han er uredd og konfronterer alle de store selskapene med sin behandling av sine ansatte på humoristiske måter som gir heftige stikk til hvordan de forsøker å skumme fløten mest mulig, imens arbeidsledigheten går opp og folket tjener mindre og mindre i de jobbene som tilbys. Vi får se hvordan amerikanerne jobber seg i hjel med lange arbeidsdager med flere jobber og ikke har fått lønnsforhøyelse på årevis.

Dette er en engasjerende subjektiv ‘dokumentar’ med politiske undertoner. Filmen veksler mellom stand-up og dokumentariske scener der Michael Moore møter folk og konfronterer sjefer og overordnede. Det artigste møtet med den fargerike Nike-direktøren som var en av få som faktisk stilte opp for å snakke med Michael Moore. Moore prøver å provosere med glimrende geriljataktikk der han kommer på uventet besøk til maktposisjoner. Vi får se at de han møter skjelver i buksa. Liker at Moore tar på seg oppgaven som den lille mannenens forsvarer.

Konklusjon
I begynnelsen tvilte jeg på at filmen hadde nok å komme med, men Michael Moore beviste at dette materialet likevel hadde mye krutt i seg. Det tar dog noe tid før filmen kommer skikkelig igang, men jo mer jeg ser, jo mer blir jeg underholdt. Filmen har også en del småmorsom øyeblikk når Michael Moore drar ting ekstra langt. Dette er litt vel subjektivt fortalt til å kalles dokumentar, men det er innom den sjangeren også. Alt i alt likte jeg filmen ganske godt, men den er ikke like gjennomarbeidet som mesterlige ‘Bowling for Columbine’ fra 2002.