---

Ingress:

Lords of Chaos forteller om den brokete reisen til Øystein Aarseth, bedre kjent som Euronymous, fra en idè på gutterommet til å nærmest skape en helt ny norsk sjanger - norsk svartmetall.

Anmeldelse:

Jeg hadde en periode av mitt liv for en del år tilbake hvor jeg hørte på en del svartmetall - Dimmu Borgir, Satyricon, Darkthrone med flere. Jeg hadde ikke helt sansen for musikken til Euronymous og Mayhem, ei heller Burzum med Varg “Greven” Vikernes. Men jeg var fascinert av historiene som sirkulerte rundt bandene Mayhem og Burzum. Så da var det ikke til å stikke under en stol at Lords of Chaos var en film en ønsket å se.

Samtidig er jeg litt usikker på hvor mye sannhet det er i filmen, og hvor mye man skal ta med en klype salt. Men metallprodusent Pytten Hundvin, som har jobbet mye med Varg Vikernes og Mayhem i studio forteller til Dagsavisen at han synes filmen er realistisk.

Manuset er ført i pennen av Dennis Magnusson og Jonas Åkerlund, som for øvrig også har regien. Filmen, Lords of Chaos, er basert på en bok med samme navn, som kom ut i 1998.

Jeg har, som tidligere nevnt, ikke lest boka, men fascinasjonen rundt Euronymous og Mayhem har alltid vært der - når jeg da oppdaget denne filmen, så ble det naturligvis noen forventninger. Forventninger som innfridde, til en viss grad.

Lords of Chaos sliter nemlig, til tross for blant annet svenske skapere og amerikanske skuespillere, litt med det samme som stort sett alle norske filmer gjør. Alt blir så veldig norsk, nærmest stereotypisk norsk. Man sitter liksom med en følelse av at man må trekke nisselua godt nedover hodet mens man ser filmen.

Men når det er sagt, så er filmen et godt stykke håndverk. Manuset er godt skrevet og Jonas Åkerlund varter opp med god regi. Skuespillerne Rory Culkin (Euronymous), Emory Cohen (Kristian ‘Varg’ Vikernes), Jack Kilmer (Pelle ‘Dead’ Ohlin) og Sky Ferreira (Ann-Marit) med flere spiller sine roller godt. Tydelig at de har satt seg litt inn i hvem deres rollefigurer er - litt ekstra skryt for at de åpenbart har lært seg litt korrekt uttale på enkelte ting som ikke lot seg oversette.

Jeg liker også godt stedene de plukket ut for å produsere filmen. Alt fra hjemme hos den norske middelklasse til å leve i en nedslitt hytte hvor de blant annet sminker seg, hyller satan og dyrker døden. Lokasjonene bidrar veldig til å skape en litt uggen atmosfære i filmen, som bidrar til å vise galskapen de holdt på med. For ikke å glemme kirkebrenningene f.eks…

Jeg triller en femmer på terningen for Lords of Chaos. Alt det stereotypiske norske trekker litt ned, men ellers så forteller filmen historien godt, ispedd en god dose intens galskap. Man må ikke like svartmetall for å kunne se filmen, selv om det utvilsomt er et pluss - men filmen forteller om et utvilsomt viktig punkt i norsk musikkhistorie som er verdt å få med seg uansett.

Lords of Chaos finner du for øyeblikket blant annet som leiefilm hos SF Anytime.