---

Ingress:

Dsjengis-khans sønner ga Dalai Lama navn. Det betyr ‘Hav av visdom’. I et krigsherjet Asia har tibetanere praktisert ikkevold i 1000 år. Dalai Lama er deres hersker. Han er den menneskelige manifestasjon av Medfølelsens Buddha. I 1933 døde den 13. Dalai Lama. Fire år senere kom en hellig mann, forkledd som tjener, til en avkrok av Tibet. Han lette etter den 14. Dalai Lama. Letingen hans var nesten over. En Buddha var blitt gjenfødt.

For århundrer siden ble en gutt født i Tibet. De kaller ham for Kundun. Og etter dette gjenfødes ham som øverste leder for tibetanerne. Han er blitt sendt for å elske alt levende. Vi følger livet til Tenzin Gyatso fra han var 2 år på begynnelsen av 1930-tallet og langt inn i voksen alder. Jo mer de åndelige lederne får oppleve av den lille gutten, jo mer overbevist blir de om at han er den nye Dalai Lama og i 1937 ble han anerkjent som den 14. reinkarnasjonen av Dalai Lama. Da kinas president Mao plyndrer Tibet i 1950, sto Dalai Lama alene på verdensarenaen. Han nektet å oppgi sin buddhistiske ikkevoldsfilosofi. Det til tross for den vanskelige og lange motstandskampen for landet hans. Vi får en historie om et bemerkelsesverdig liv...

Anmeldelse:

Dette er et storslått drama om oppveksten til 90-tallets vise Dalai Lama. Filmen er laget i samme landskap som storfilmer alla ‘Den siste Keiser’ og lignende. For meg er dette som en eksotisk historie som jeg visste svært lite om på forhånd. Jeg liker veldig godt mye av filosofien til Dalai Lama om å ikke utøve vold, selv om landet er i krig. Det skal veldig mye mot til for å ikke ta hevn når noen truer fedrelandets eksistens. Vi får en historieleksjon i konflikten mellom Kina og Tibet.

Jeg er stor fan av filmskaperen Martin Scorsese. Martin Scorsese har laget mange av filmhistoriens store klassikere og har vært aktiv over en vedlig lang tid. Han har skapt store verker som Taxi Driver (1976), Den Rasende Oksen, 1980, ‘Mafiabrødre’ (1990), Casino (1995), The Departed (2006) og The Wolf of Wall Street (2013). Dette var nok en Scorsese-film jeg ikke hadde sett fra før av. Hadde knapt hørt om den heller og ble veldig overrasket over at den var såpass ny som fra 1997. Men litt av grunnen til at vi ikke har hørt om filmen er fordi den ikke har noen store Hollywood-navn på rollelisten. Filmen ble også nominert til fire Oscarpriser, blant annet for beste foto. Og fotoarbeidet og musikken er noe som fremstår som utsøkt i filmen.

Filmen er noe langsom, men har mye interessant ved seg. Estetikken i bildet og kostymene er svært godt gjennomført. Men jeg etterlyser mer driv i filmen og filmen blir aldri helt den perlen jeg hadde forventet på forhånd. Jeg likte historien, men fortellingen var litt for innadvendt til tider, og det er synd med en såpass høyt respektert rollefigur som er basert på ekte materiale. Det positive med filmen er at du lærer litt historie. Jeg skulle også ønske at Dalai Lama fremsto som den flotte personen jeg har skjønt at han i virkeligheten er. Her ble han bare litt traust og uengasjerende å følge.

Konklusjon
Alt i alt har filmen en del bra med seg, men noe mesterverk vil jeg ikke si dette var. Jeg hadde nok synes denne filmen var enda bedre om ikke tibetanerne måtte snakke engelsk hele tiden. Det ble for meg litt tilgjort til tider. Selve biografien er det ikke så mye å betvile. Den ble selv godkjent av Dalai Lama selv. I mine øyne kan Martin Scorsese bedre enn dette, men det ser ikke ut som han mestrer så godt store episke dramaer. De blir ofte litt kjedelige i hans hender da han har litt for mye respekt for de han portretterer. Jeg følte ikke at dette var en spenstig nok film, men jeg vil ikke si at filmen er dårlig av den grunn. Til det er den alt for vellaget.