( + )

Det hvite hus sender bud på Doktor Dolittle, men han er ute på reise. Da er gode råd dyre, fordi de trenger derfor en som kan snakke med dyr raskt. Maya Dolittle (Kyla Pratt) presenterer seg som en dyresnakker og blir tatt med inn i varmen i det hvite hus. Det betyr at Mayas drøm om å studere til dyrelege blir satt på pause når USAs president trenger hjelp. Det viser seg at førstehunden er blitt helt vill og trenger hjelp fra Maya. Maya har med sin gode hundevenn Lucky på oppdraget. Sammen prøver de hindre en ‘hundekatastrofe’ fra å bli en fare for rikets sikkerhet...

Dette er den fjerde filmen i den nye filmserien om ‘Dr. Dolittle’. I forrige film skiftet hovedrollen fra Eddie Murphy som styrte showet i de to første filmene til Kyla Pratt som spilte datteren, Maya Dolittle. Pratt er en sjarmerende ung dame, men klarer ikke å tilføre filmen så mye bare med sitt nærvær. Hennes rollefigur blir for tander og passer ikke helt inn i filmen, og da særlig ikke siden filmen heter Dr. Dolittle.

‘Dr. Dolittle 4’ har en veldig traust og kjedelig historie med et labert manus. Med andre ord er dette den helt klart dårligste filmen i rekken til nå. Det er fint lite å bite seg fast i med filmen. Filmen har dog grei moral og det er det, men sjarmen er totalt borte. Jeg vet heller ikke helt hvem denne filmen er laget for. Den er ikke artig nok for de minste og ikke det spor spennende for de eldre barna. Dette er langt i fra noen tenåringfilm som engasjerer.

Ikke er filmen bra laget heller og fremstår som gjennomført hastearbeid, særlig på innholdet som føles veldig lite gjennomtenkt. Filmen forsøker å skape pinlige øyeblikk og de er virkelig pinlige, men på en vond måte som stikker kniven dypere i såret til den ellers så slette filmen. Til og med Olsenbanden junior går dette en høy gang. Filmen blir også svært kjedelig i lengden og er en film som er utrolig lett glemt, men føles som en evighet å se til tross for sine såvidt over 80 minutters korte spilletid.

Konklusjon
Alt i alt er dette gjennomført reva. Rollefigurene er også så enkle som du kan få det og problemet med presidentens hund føles ikke godt nok til å basere en film på. Dette er med andre ord en nødfilm som kommer rett på video. Om du trodde de to første Dr. Dolittle-filmene var dårlig, kan jeg meddele at dette virkelig er som å se maling størkne i forhold. Gi meg heller en dårlig Eddie Murphy-film any day istedet for dette mølet.