Vi skal tilbake til den kriminelle britiske dopgjengen som ikke har truffet hverandre på lang tid. Tyve år senere er mye uendret for Renton, Sick Boy, Begbie, Spud og resten av Trainspotting-gjengen. I denne andre omgangen blir vi med på gleder, sorger, vennskap og en god dose heroin. Det blir også duket for litt av et oppgjør når Renton møter igjen sine gamle venner som han lurte og forlot en gang i tiden...

Jeg elsket Trainspotting. Den er en en av de beste filmene fra 1990-tallet som er laget utenfor Hollywood. Var derfor veldig spent på oppfølgeren til denne gyldne klassikeren. Det første som møter deg er en litt mer tafatt historie. Jeg kjøper ikke helt hvorfor Renton som lurte sine kamerater i første omgang skal gjenforenes med dem etter 20 år. Dette føltes for meg litt for kunstig og det forklares ikke skikkelig i filmen hvorfor de kommer sammen. Det er også andre tilfeldigheter i filmen som gjør at alle blir samlet på et brett. Det er dog litt kult å treffe igjen de gode gamle junkierollefigurene som vi kjenner så godt fra første film.

Filmen begynner litt svakt og har ikke det samme drivet som første film er viden kjent for. Dette kommer seg dog litt mer mot slutten av filmen, men det hele føles en god del tammere. Regissør Danny Boyle er også tilbake for å gjøre oppfølgeren til en av hans store signaturfilmer. Vi merker også tilstedeværelsen av Boyles regiverk. Han har klart å stable på beina et bra filmverk som tidvis imponerer. En del lokasjoner er bergtakene flotte og jeg liker en del filmsnacksdetaljer i måten Boyle velger å fortelle filmen på. Boyle klarer med andre ord å redde en del av inntrykket i en ellers okei film.

Synes andre runde av Trainspotting hadde noe for seg, men er litt skuffende i forhold til første omgang. Alt er med andre ord tammere i oppfølgeren. Digger noen småscener der humor, drama og action samles mot slutten, men i det store og det hele synes jeg filmen kunne vært mer intens. Den varer to timer, og det er minst en halvtime for mye. Hadde også ønsket meg mer av det store oppgjøret på slutten av filmen. Digget dog noe av musikkvalget av Run DMC og andre som jeg nesten ikke har hørt igjen siden 1990-tallet. Det gav en litt nostalgisk filter på filmen.

Ellers forsøker oppfølgeren seg på å inneholde det samme som i første omgang. Det vil si dop, sex, vold og drama. Men filmen er ikke helt like gjennomført skitten som første omgang. Vi merker også at rollefigurene er blitt eldre. De spiller heller ikke like godt som i første film. Dette innholdet passer seg også mer for yngre og mer energiske rollefigurer. Gjensynet var med andre ord ikke så legendarisk som jeg hadde håpet. Noen ligner heller ikke så mye i utseende lenger som Robert Carlyle som ser aller eldst ut og med en kortere frisyre som gjorde ham mindre 'bad ass'.

Konklusjon
Andre omgang med Trainspotting er langt i fra like gjennomarbeidet og elegant som første film. Likevel viser det seg at filmen er forsøkt kvalitetssikret på alt det filmtekniske, selv om manuset kunne vært langt bedre utformet. Historien blir dessverre litt for enkel til tider og det er rom for forbedringer i konstruksjonen av dramaturgien. Første film sluttet med en konflikt og denne andre filmen har en mer typisk slutt, men likevel føles dette som en dugenes oppfølger til en første film som er som snart må regnes som en klassiker i filmhistorien. Alt i alt er dette en oppfølger som gir deg mye av det du forventer på forhånd men som ikke kommer opp mot den største magien til første film. Isolert sett synes jeg dette er en film som har mye bra ved seg og er godt severdig.