Nikki Grace (Laura Dern) jobber på en filminnspilling i Hollywood i sitt livs rolle. Dette er en amerikansk versjon av en uferdig polsk film. Den polske filmen var tilsynelatende forbannet og begge de polske hovedrolleinnehaverne ble blitt myrdet når innspillingen pågikk. Grace finner etterhvert sjokkerende paralleller mellom rollefiguren sin og henne selv. Etterhvert utvikler filminnspillingen seg til litt av et mareritt for Nikki Grace...

Nå har jeg hatt en fin David Lynch-periode, og den originale regissøren har ikke sviktet meg selv om det noen ganger blir litt for lite logikk i filmene hans. Men ingen skal i alle fall si at dette ikke er sært nok, og derfor var jeg i ved godt mot når jeg skulle ta fatt på det som sies å være David Lynch sin mest uforståelige film etter å ha ladet opp med både Lost Highway og Mulholland Drive på forhånd. Men likevel hadde jeg ikke snøring på hva som ventet meg i Inland Empire. Dette er både sært, vakkert og rart til tusen.

Dette er så langt du kan komme bort fra kommersiell popcornfilm. Med andre ord er dette bare å styre unna om man liker gode historier, action eller annet mer håndfast underholdning. Regissør David Lynch har med Inline Empire laget en eksperimentell film som fortsetter teamaer fra Mulholland Drive. Men likevel er ting dratt enda mer til på det surrealistiske planet enn Mulholland Drive og filmen har et filmspråk som minner mer om det vi fikk i David Lynchs første spillefilm, Eraserhead. Det gjør dette til en film som de aller fleste bare vil fnyse over og kaste på havet, men for Lynchfansen som satte stor pris på Mulholland Drive er dette kanskje midt i blinken.

Filmen er dog svært godt regissert av David Lynch. Han har laget en veldig helhetlig film som gjør mye riktig ut i fra rammene rundt filmen. Dette er nemlig forsøk på et grensesprengende mesterverk i kryssning mellom drøm og virkelighet. Det er nemlig vanskelig å beskrive hva som egentlig skjer underveis og hvem som er hvem i filmen. Skuespillet er også fremragende i filmen, særlig hos Laura Dern i hovedrollen. Det er mange store navn som medvirker i filmen. Dette er stjerner som Jeremy Irons (Die Hard i New York og The Mission), William H. Macy (Magnolia og Fargo) og Harry Dean Stanton (Alien). I tillegg medvirker en del skuespillere med store kaninhoder på i noen slags umorsomme sitcom-seanser med medfølgende typisk latterlyd. Dette er et svært spesielt innslag i filmen og gjør inntrykket enda mer spesielt.

Men det som dreper denne filmen litt er at den er såpass lang at den ikke klarte helt å holde på interessen min hele veien. Jeg tror dette kunne vært et stort mesterverk om den hadde vært klippet ned rundt en time. Stemningen er tidvis ganske trykkende i filmen, slik det ofte er i de gode Lynch-verkene. Og som vanlig er ikke historien i filmen det spor viktig. Her er det mer det rare som skjer i bildet som tar hovedfokuset, sammen med stemningen. Det går faktisk så langt at jeg sliter med å skjønne helt hva jeg utsettes for underveis. Det eneste jeg vet er at jeg tidvis liker det og at dette er litt av en jokerfilm. Dette er med andre ord som et abstrakt kunstverk som du må tolke selv hva som ligger i det.

Konklusjon
Etter min oppfatning tror jeg Lynch prøver å sette oss helt ut av spill med denne forestillingen. Jeg liker sære filmer, men dette er i overkant av hva jeg liker å utsette meg for, særlig når ikke filmen virker å ha noe særlig mening eller budskap. Det gjør at jeg trekker noe og føler dette ligger litt bak de fleste andre Lunchverk som jeg omfavner mer. Jeg synes til og med at Lynchs første film, Eraserhead gav meg mye mer å se. Men jeg slakter dog ikke denne filmen. Til det er den alt for godt laget. Men ser ikke helt det store mesterverket i filmen som jeg tror Lynch forsøkte å fremprovosere. Men er du ekstra kunstinteressert, så kan denne filmen være en joker. Det er mye kule bildekomposisjoner og stemninger i filmen som for noen er verdt å se filmen alene for.