Vi skal tilbake i tid til slutten av 1940-tallet i Japan. På en varm, varm dag blir kriminalbetjent Murakamis pistol stjålet. Murakami er trett og varmen gjør det ikke noe bedre. Nå mister han kanskje jobben sin også. Han kikker igjennom arkivene av lommetyver for å forsøke å finne noe som kan føre dem nærmere å finne igjen pistolen. Lommetyver gir ofte videre byttet og Murakami finner bilde av en dame som stod tett opp i ham i forbryterregisteret. Senere leser han avisen og legge merke til noe om en pistoltyv. De bringer inn kvinnen, men hun har ikke noe hun vil fortelle og de må slippe henne ut igjen. Nå må han forsøke alt han kan for å løse saken og beholde jobben. Det er ikke noen spøk at en tjenestepistol kommer på avveie, og særlig ikke når politimannen tenker på alt det gale den kan brukes til...

Jeg kan ikke si hvorfor jeg begynte med denne filmen, men den var ytterst i boksen og et sted må man jo begynne. Jeg må i alle fall si at jeg gledet meg til å sette meg ned med to hele timer med film av godt gammelt håndtverk. Det er også utrolig kult å ikke vite noe om filmen jeg skal se. Jeg har nesten ikke følt det slik siden da jeg kjøpte flere Hitchcock-collections og så alle filmene der på rekke og rad.

Filmen starter med at vi får se en kortpustet hunds ansikt imens den ligger på bakken. Vi ser tennene til hunden og den store tungen som henger ut av kjeften dens. Dette er den første av Akira Kurosawas filmer jeg ser på lenge. Jeg så ‘Syv Simuraier’ en gang på TV da jeg var liten, men det er såpass lenge siden at jeg ikke husker annet enn selve historien og at jeg likte filmen. Det var derfor spennende å ta fatt på samleboksen min med Kurosawa-filmer.

Det er ganske nærgående skildringer. Vi får se den trette kriminalbetjenten i en overbefolket buss. Han svetter også ganske mye i varmen og jeg føler at jeg nesten er på bussen og opplever den kvelende varmen. Vi hører også en baby skrike og vi får formidlet lukten av billig kvalm kvinneparfyme. Og som ikke det var nok, så blir også pistolen stjålet i trengselen. Han må da gå av bussen for å ta opp jakten på tyven i denne uutholdelige varmen. Det er ikke akkurat en positiv dag for helten vår i filmen. Og slike ypperlige skildringer er det mange av her. Vi får også et unikt innblikk i en svunnen hard tid i Japan etter andre verdenskrig. Ting gikk ikke helt på skinner og de hadde rasjonskort for å skaffe seg det viktigste i hverdagen.

Stray Dog er laget i 1949, men reint teknisk er den ypperlig selv om selve filmrullen ikke er av ypperste kvalitet, i alle fall ikke den versjonen jeg så på DVD. Filmen er skapt i sort-hvitt. Jeg liker hvordan kameraet beveger seg på en veldig proff og presis måte med svinger og rotering. Filmmusikkmessig ligner filmene mye på en blanding mellom det Arne Skouens faste musikkskaper, Gunnar Sønstevold, kom opp med og den vante Hollywoodproduskjon.

Det brukes mye fortellerstemme på et ganske snedig vis. Stemmen kommer med viktig input som gjør at filmen får deg til å oppleve flere sanseinntrykk enn bare det synet tilbyr. Kurosawa har et vanvittig bra filmblikk og ser hva som fungerer på film. Jeg digger de mange effektfulle kameravinklene om brukes. Dette er også fokus på det mørke i filmen som leker seg i reneste Film-Noir-stil. Det hele kan minne litt om den amerikanske klassikeren Sunset Boulevard i glimt og det i seg selv tiltaler meg meget, da jden filmen er blant mine favoritter.

Det er noe litt Hitchcock over hvordan denne filmen er laget med stemninger og hvordan filmskaperen skildrer alt på en nærmest mystisk og svært spennenede måte. Det jaktes på kriminelle på en svært effektiv måte. Regissør Kurosawa tar deg nesten med på en reise inn i storbyen i Japan alla 1949. Det hele er gjort på en måte som fenger meg utrolig mye, til tross på at det ikke er noen spesialeffekter å spore. Her får du mange rike inntrykk og jeg lever meg lett inn i det som fortelles. Jeg digger hvordan filmen klarer å variere hvordan den presenterer bildene. Bare det å gå bortover gaten føles kult når Kurosawa holder på.

Kurosawa har så mange klipp og så mange snedige kameravinkler. Du ser eksempelvis hvordan en person bruker øynene samtidig som du får med deg hvordan gaten går. Det hele er nesten mesterlig porsjonert ut sammen med den passende musikken slik at det hele fortoner seg som en real symfoni. Selve fortellingen og manuset i filmen er ikke stort å skryte av i begynnelsen, men hvordan filmen fortelles er svært effektiv. Sjelden ser jeg filmer som er mer rik enn dette. Filmen er så kreativt laget og med så kunstnerisk presisjon at jeg må si at Kurosawa viser seg legendestatusen sin verdig som filmskaper.

Konklusjon
Det er litt vanskelig å skulle rulle terning på denne filmen ,fordi jeg elsket hvordan filmen er laget. Jeg ruller nok en knallsterk femmer og en stor anbefaling for deg som vil se noe sjeldent beskrivende japansk. Filmen blir nærmest magisk og fortsetter i bra tempo, men det hele kveles noe av å ikke følge opp begynnelsen helt. Det blir bare en hel del masse skildringer på samme måte som man får det i det virkelige livet. Alt er bra troverdig lagt opp, men det er ikke alt som fenger like mye, som eksempelvis en baseball-kamp som foregår i kulissene. Slutten er derimot svært vakker og spennende laget. Den skaper nærmest sitrende spenning som føles bra som enden på visa. Jeg gleder meg til å ta fatt på flere filmer fra den japanske mesterregissøren Akira Kurosawa.