Seibei (Hiroyuki Sanada) blir sett på som en ubetydelig samurai. Han er dårlig betalt og må ty til en ekstrajobb som kontorist for å brødfø familien. Imens samuraiene har samvær med hverandre og drikker sake om kveldene, drar Seibei hjem til familien sin istedet. Han er enkemann og prioriterer å ta seg av døtrene sine og sin gamle mor. Det er et hardt liv med mange plikter og dagen hans starter så tidlig om morgenen, derfor får han kallenavnet Twilight Samurai. Det starter med at en duell får konsekvenser som river Seibei bort fra det fredelige livet. Med på kjøpet får han også en gryende forelskelse...

Filmen er ikke veldig lystig, men jeg liker hvordan samuraien vi følger tenker. Han er svært uselvisk og prioriterer familien foran seg selv og er lykkelig med det. Han er også ganske antivoldelig også og prøver alltid først med diplomati istedet for å ty til sverdet. Likevel kjører han en veldig hard linje, der han ikke vil bøye over for noen. Med det blir han en litt sær fyr som alle undervurderer. Han befinner seg dog på bunnen av samfunnet og bryr seg selv ikke om utseende eller ellers hva folk synes om ham.

Hovedpersonen er en skikkelig hverdagshelt som er en skikkelig familiemann til det fulle. Vi får gjennom filmen se at Seibei har et bra og lykkelig liv selv om han ikke prioriterer seg selv høyest. Han er svært prinsippfast og har høy selvtillit. Det får vi erfare gjennom en duell han roter seg bort i fordi han ikke vil unnskylde seg til en eldre samurai. Der får vi se at han slåss med en trepinne, mot den rutinerte samuraien som ryktes å være god med sverdet.

Dette er en samuraifilm som skiller seg litt ut. Den har nemlig ikke så mye action, men det hele er mye mer dramadrevet. Helten er som vanlig litt av en underdog. Filmen har en veldig interessant rollefigur som det tar litt tid å komme under huden på. Dette er en samuraifilm som er mer nedpå. Det er ikke sverdkamper som står i fokus, men heller hverdagsrealisme. Filmen har også en kul historie i bunn om en enkeltskjebne i det japanske klassesamfunnet.

Regissør Yoji Yamada har laget en solid film. Det tekniske er på plass og filmen har en bra illusjon om Japans samuraitid. Filmen har en troverdig historie uten å overdrive. Også de få actionsekvensene er godt skildret i filmen. Disse sekvensene er viktig i filmen, fordi de representerer konsekvenser for hovedpersonen. Musikken er også veldig fiffig med mye kul bruk av forskjellige trommer og synthmusikk. Det eneste filmen kunne spart seg for er rulletekstmusikken som minner om Japans svar på Julio Iglesias.

Konklusjon
Dette var en film som overrasket meg i positiv forstand. Filmen får meg til å tenke å filosofere over livet, og det i seg selv er ganske kult. Men jeg var ikke overbevist fra første stund. Det tar nemlig litt tid å komme inn i filmen. Hovedrollefiguren er litt rar og mystisk i begynnelsen og jeg skjønner ikke helt hvor dette vil ta veien. Men jo mer inn i filmen jeg kommer, jo mer trigger filmen interessen min. Filmen er litt søvnig i begynnelsen, men akselerer kraftig mot slutten. Men i det store og det hele er dette en lavmælt samuraifilm med godt skuespill og ellers solid kunstnerisk filmhåndverk.