| Logo
Anmeldelse av Money Talks - Film (1997)
Film: Money Talks (1997)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi: Brett Ratner
Spilletid: 92 min
Datoer:
| 1997-11-21 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 2.9 av 6

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (11 kritikker)



Anmeldelsen:

En rappkjefta Chris Tucker i en småartig actionkomedie

Publisert: [ 28. Februar 2018 ]
Skrevet av: Pål Frostad

Terningkast:

 ( + )

Ingress:

Filmen begynner i høy hastighet med at Hatchett blir arrestert for pengesvindel og ender i fengsel sammen med en stor fransk kriminell. Han havner sammen med franskmannen under en fangetransport og noen i gjengen til franskmannen har planlagt et fluktforsøk som lykkes. De eneste som overlever flukten er Hatchett og franskmannen som flyr bort i et helikopter. Etter for mye snakk tenker franskmennene å kvitte seg med Hatchett. Men Hatchett kommer dem i forkjøpet og hopper i sjøen fra helikopteret.

Anmeldelse:

Like etter blir både franskmannen og Hatchett ettersøkt for mordet på sine medfanger og fangevoktere. Dette får TV-mannen James Russell med seg og forsøker å kontakte Hatchett for å gjøre et TV-Skup. Russell vil bruke dette til å stige i gradene, men vet ikke hva han begir seg ut på. Det blir noen intense dager for dem begge som de sent vil glemme, når Hatchett skal bevise sin uskyld for verden med politiet på sporet av dem...

Dette var filmen som gjorde at jeg fikk øynene opp for Chris Tucker som komisk stjerne. Han er jo veldig intens som skuespiller og snakker som en foss med voldsom tilstedeværelse. Det kan gjøre Tucker litt voldsom for noen til tider. Personlig liker jeg fyren og ‘Money Talks’ var en film jeg virkelig likte da jeg var yngre. Derfor gledet jeg meg til å se filmen om igjen, for å se om den fremdeles holdt mål.

Jeg elsker forviklingskomedier og dette er en film som har mye morsomt i seg. Men filmen var dessverre ikke like gjennomført som jeg husket den. Likevel er det stunder der jeg fremdeles ler litt. Det er litt moro når Hatchett spiller roller for å være en annen enn den han er. Han er jo en svindler så det klarer Hatchett bra. Men noen ganger blir han innhentet av at han tar for mye plass, men han har snakketøyet i orden og er god på i improvisere. Digger når Tucker immiterer Michael Jackson. Det er litt moro med budrunden på en bil på auksjon der budene skyter å været fordi Hatchett og den farlige franskmannen gjør tegn til hverandre der de signaliserer at de vil drepe hverandre. Lo også godt når moren til Hatchett ringer og han tror det er franskmannen. Da snakker han meget stygt med motherfucker-ordet og full pakke. Det liker moren svært dårlig, og er det en ting fargede har respekt for og er redd for så er det moren sin.

Dette er en actionkomedie og det er okei med komikk og action, men komikken og actionen kunne vært bedre skildret. Morsomhetene slo ikke like bra an nå som de gjorde da jeg var i tenårene. Det er ofte en hårfin balanse når man lager komedie, og dette er ikke alltid helt innenfor. Det blir for mye overspill og komikken sitter ikke helt som den bør. Synes også at det kan bli litt mye av Chris Tucker. Dette blir for ujevnt. Det er ikke noe i veien med historien, men regien kunne vært bedre av Brett Ratner, som raffinerte komedien et par år senere med superhitten Rush Hour med Chris Tucker og Jackie Chan, som er et langt bedre radarpar enn i denne filmen. I Rush Hour klarer også Ratner å begrense Tucker noe, slik at det også blir rom for andre i filmen også.

Skuespillet er ikke helt på topp, men Tucker viser at han kan være litt av en moroklump. Chris Tucker spiller, Franklin Hatchett, den svært så munnrappe ghettosmåkjeltringen som ikke vet når han skal holde kjeft og alltid er ute etter lettjente penger. I den andre rollen treffer vi en oppskriftsmessig Charlie Sheen nærmere sine glansdager enn da han ble overbetalt TV-stjerne istedet. Sheen er dessverre ikke morsom i filmen og fungerer ikke som annet enn et stort gjesp i filmen, som er redusert til en ‘pretty boy’. Vi treffer og Veronica Cartwright (Alien, Fuglene og Invasion of the body snatchers) og Paul Sorvino (Mafiabrødre).

Konklusjon
Filmen hadde ikke så mye å komme med i begynnelsen, men kommer seg noe mot slutten. Det gjør at denne filmen blir en bra severdig film for komedieelskere, selv om den er litt ujevn som actionkomedie. De siste 20 minuttene er faktisk veldig intense og det er litt moro når det brukes allverdens kraftige våpen i jakten på Hatchett av kriminelle sjeler. Det er også litt moro når en Barry White-sang blir gjort stort nummer av i filmen. Det er også Chris Tuckers film og han gir mye tilbake til filmen, uten ham hadde dette ganske sikkert falt helt igjennom. Han har sine fakter og måter å levere replikker på som er litt artig i seg selv.

I skrivende stund kan du se actionkomedien på Netflix.