Noen tenåringsvenner er hektet på Hellworld-spillet. Det spiller de på internett, og etter å ha løst noen nye oppgaver i spillet får de en ettertraktet invitasjon til den store såkalte Hellworld-festen. De mest ivrige er ikke i tvil om å dra, imens noen er mer motvillige, men alle stiller opp når det store partyet skal holdes. Det blir en opplevelse de sent eller aldri vil glemme. Festen blir alt annet enn de andre festene de har vært på. Noen har nemlig en skjult agenda med å invitere dem...

Alt åpner med at en ungdomsgutt graver en grav nede i en råkjeller. Når han er ferdig setter han i litt ave et skrik. Etter dette ser vi at folk er lei seg før en begravelse og samles i kirken. Ungdomsgutten er død, og det kommer som en bombe på de andre. Men ikke mer enn at vennene til den døde ungdomen tøyser og spøker inne i kirken. Vi får også en scene der en tenåringsjente åpner kisten og i kisten ligger en cenobite (Demon) som våkner til livet, men så viser det seg at det var visste en drøm… Det blir også mange lureskrekkscener som eksempelvis når en av ungdommene kler seg ut med cenobitesmaske.

Filmen begynner med et browserspill på internett ved navnet Hellworld. Vi følger noen hardcore gamere av det spillet. De er svært dedikerte og kan alt om spillet de spiller. Og da er det ikke det minste rart at de blir med på en med på Hellworld-fest. Men det som i alle fall er sikkert er at undommene ser mer ut som modeller enn gjennomsnittlige gamere. Det gjør at filmen mister noe troverdighet.

Alt er lagt opp på samme måten som mange slashere historiemessig. Som vanlig er det svært lett stemning og ungdommene kjører langt ut på landet til en et eldre isolert slott der alle kan spille så høy musikk de vil og ellers dø en pinefull død som man pleier i Hellraiser-universet. De er selvsagt overentusiastisk for alt det mørke og okkulte. De synes det er kult å flørte med døden og alt som hører med den. Og som i slashere dør de en etter en.

Dessverre er det slik at noen av ungdommene fungerer knapt i sine roller. Det blir litt av noen fjes på mange i diverse situasjoner som gjør at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Den eneste som vet noenlunde hva han driver med er Lance Henriksen, som spiller verten på Hellworld-festen, men han har ikke så mye å spille på da rollen hans er som en slags horror-snåling som dukker opp når han manusforfatteren finner det nødvendig.

Vi kjenner igjen at dette er en Hellraiser-film, selv om det er mye rør. Igjen er det mye som åpenbart foregår oppe i hodet på festdeltakerne. Men til tross for at det blir mye mindgames, minner dette faktisk litt om ‘Halloween - Resurrection’, som regnes for å være den dårligste Halloween-filmen gjennom tidene. I Hellworld, er et realityprogram i et eldre hus byttet ut med en fest i et mer herskapelig hus. Men heldigvis er ikke Hellworld like dårlig som ‘Halloween - Resurrection’, selv om den ikke er så langt foran.

Logikken er lagt glemt igjen et annet sted og det gjør at filmen er litt av et rør med drapsscener satt etterhverandre. Det gjør heller ikke dette bedre av at våre ungdommer frivillig setter seg i torturstoler og ikke skjønner noe selv om de åpenbart har gjort hjemmeleksen sin. Og vi får flere irriterende øyeblikk som ungdommen som mister asmasprayen sin og desperat forsøker å finne den igjen. De klarer til og med å legge inn advarsler til seeren også om at vi ikke må gjøre dette hjemme. Der kommer humoren inn i bildet som er sort, men ikke noe jeg hverken smiler eller ler av.

Alt er så tenåringsvennlig som det kan få bli, men denne alt for lette blandingen kler ikke Hellraiseruniverset som alltid har vært skremmende og blodseriøst. De to forrige filmene var mer seriøse stemningsmessig og engasjerte meg mer enn denne ungdomsfesten. Og når cenobitene (Demonene) ikke er skremmende heller, hva da er det igjen av Hellraiser-ånden? Og Pinhead virker mer som en gammel bekjent, som vi hilser på i ny og ne, mer enn et skrekkikon.

Det estimerte budsjettet er større enn i forrige film, men likevel sliter dette mer med å underholde. Vi får dog noen lyspunkt som gode rekvisitter og slutten som er mye mørkere og mer skrekkaktig enn resten av det filmen tilbyr, men jeg sliter litt med å engasjeres skikkelig. Scenene sitter ikke og jeg blir hverken skremt eller imponert over denne filmen som er alt for typisk i alt den forsøker seg på. Filmen nærmest bader i klisjeer og er så gjennomsyret dårlig at dette bare skriker kalkun hele veien til målet.

Konklusjon
Dette var svake saker. Filmen mangler skrekkfilmscener man tar på alvor. Jeg kan innrømme at noen scener er inne på noe i skrekkfilmland, men det går langt mellom de scenene som makter å bygge opp noe som helst stemning. Med andre ord er dette en katastrofal B-film uten driv og underholdning man forventer. Og med et svært enkelt manus og et ikkeeksisternede karakterstudium (Det vil si at vi ikke vet noen som helst ting om dem annet enn at de spiller Hellworld). Det er også veldig uklart hva som egentlig skjer før helt på slutten. Det blir det ofte ingen god film av og jeg kjedet meg stort underveis. Slutten er det beste med filmen. Der oppklares alt heldigvis. Og etter det får vi en ekstremt oppskriftsmessig ending, som grenser mot det tåpelige. Dette ligger hele veien å vipper mellom en og to på terningen, men jeg føler at dette var et godt hakk ned fra første film så da sender jeg denne filmen i kjelleren på karakterskalaen.