---

Ingress:

Filmen åpner med et arveoppgjør etter at Francesca Johnson har gått bort. Der finner hennes sønn og datter ut at moren har hatt et forhold til en annen mann, ved navn Robert Kincaid. Dette blir opprørende for hennes sønn og datter som plutselig får et helt annet bilde av moren. De får også vite at moren ønsker å bli kremert og at asken hennes skal sprees fra en bro i Madison Country, som er samme sted som Robert også fikk spredd sin aske etter at han gikk bort noen år tidligere. Sønnen og datteren begynner å lese morens dagbok som han får beskjed om i et brev fra moren. Gjennom den skal datteren og sønnen forsøke å forstå morens store kjærlighet, som ikke var faren deres. Og derfra og inn beveger filmen seg bakover i tid til den gangen da moren deres var midt i livet...

Anmeldelse:

Filmen bygger på en roman med samme navn som filmen av Robert James Waller fra 1993. Handlingen finner sted på 1960-tallet en gang. Vi får en kjærlighetshistorie som involverer en godt voksen fotograf fra National Geographic og en husmor som er glad i familien sin. Og for å spille disse to får vi to store profiler i Meryl Streep og Clint Eastwood. Meryl Streep spiller utrolig bra i filmen og bærer rollen på sine skuldre på imponerende vis. Clint Eastwood er også veldig karismatisk i filmen som den sindige fotografen. Streep og Eastwood kler hverandre bra som filmpar.

Han er en ensom ulv som elsker å konversere med mennesker han møter. Hun er åpenbart betatt men vil ikke ødelegge familien sin og trekker seg litt tilbake når han forsøker å gjøre et ‘move’. Filmen beskriver det du kanskje vil beskrive som umulig eller forbudt kjærlighet. Vi ser at Francesca tenker mye i tiden etter møtet med Robert. Selv om filmen omhandler utroskap, så synes jeg filmen er tvers igjennom godhjertet og fin. Vi blir introdusert for en for en hengiven kvinne som respekterer ektemannen (og familien sin) så mye at hun ikke vil gå fra ham på tross av sin egen lykke. Det er det ikke mange som ville gjort nå til dags, uavhengig av kjønn.

Clint Eastwood er også regissør for filmen og det gjør han faktisk ganske så bra. Vi får en litt standard kjærlighetshistorie, men måten filmen fremstår på er temmelig bra som folkelig underholdning. Filmen har et rolig og avbalansert tempo og dyrker den gode samtalen. Det er litt lett flørting mellom slagene. Romantikken blomstrer først innenfor sømmelighetens grenser. Dette er nok en film som appellerer bra til de som liker romantiske filmer. Men dette er nok ikke den mest typiske romantiske dramaet siden dette omhandler godt voksne mennesker. Derfor frir nok dette aller mest til kvinner som har litt ballast i livet.

Det er fine og vakre scener i filmen som da Francesca Johnson åpner kjolen sin og lar vinden leke over kroppen for å nedstresse seg. Scenen er filmet bakfra der vi ser baksiden av kjolen så den avslører ikke så mye hud. Det blir også mange øyeblikk i møter mellom Robert og Francesca. Realismen er også høy som da romantiske øyeblikk blir brutt av at telefoner ringer og andre distraksjoner. Vi merker at disse to holder hverandre kjært. Den ømme dansescenen er et sterkt eksempel på det. Der er de som to tenåringer som ikke vet hvem som skal ta neste steg i flørtingen. Men jo mer vi kommer inn i filmen jo mer intens blir følelsene deres for hverandre.

Konklusjon
Liker at filmen fokuserer mer på dramaet og dyrker det. Det gjør at filmen klarer å sno seg unna kiosknovellefella. Filmen handler om livet som ikke alltid blir slik man ønsker. Derimot er filmen noe treg, men er et must for de romantikkhungrige filmtitterne som liker realisme fremfor mer enklere og mer handlingspreget moro. Filmen fremstår også som emosjonelt rørende og vakker til tider. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like denne filmen så godt som jeg gjør. Det er med andre ord langt fra Eastwoods Dirty Harry til dette mer sindige dramaet der han også tar del i, og fører regien med stødig hånd, for en slik film å være.