Filmen finner sted en gang for 300 år siden. Inukai Heishirō er sønn av en klanoffiser som blir sendt ut på et oppdrag for å bringe tilbake et verdifullt stjålet samuraisverd som er gitt familien hans av en Shogun. Den hensynløse Samuraien Kazamatsuri er tyven og han er nærmest ustoppelig med det legendariske sverdet. Faren til Heishirō sender to ninjaer etter ham for å sikre at sønnen ikke gjør noe dumt. I det første sammenstøtet sårer Kazamatsuri Heishirō og sårer en av følgesvennene hans. Imens Heishirō slikker sine sår, tenker han på hvordan han kan få hevn og bekjempe den nådeløse samuraien med stjålet sverd...

Dette er debutfilmen til Hiroyuki Nakano. Han kommer fra musikkvideoproduksjon for MTV Japan, og det merkes på filmen som er bra forseggjort i de mange detaljene. For det første er filmen gjort i sort-hvitt. Det blir også brukt rød farge hver gang noen blir truffet og ellers andre kunstneriske bruk av farger i små porsjoner i begynnelsen og slutten av filmen. Du får fiffige fotodetaljer til tider, som er estetisk vakre og kunstneriske. Det kan være alt i fra en fugl til et ansikt som våkner. Nakano bruker også en japansk rockestjerne i en av rollene i Tomoyasu Hotei som også spillefilmdebuterer med ‘Samurai Fiction’.

Dette er en stor hyllest til eldre samuraifilmer. Det er mange kule kampsekvenser i filmen. Det hele minner om en enkel japansk versjon av 300 til tider. Sverdkampene er varierte og passe tøffe, men det mangler litt til Akira Kurosawa-nivå. Fotoet er bra variert med kule kameravinkler for å best mulig. Du får presentert veldig mange artige rolletyper i en absurd blanding av sjangere. Vi har mange flotte klippoverganger fader ut i fra et ansikt til eksempelvis en himmel.

Japanerne har rar humor. Humoren er litt vel overdreven i skuespillet. Særlig er de tre idiotene som løper helt til de blir slaktet av den beste samuraien, er noe jeg ikke falt for, men skjønner at skal være morsomt. Det gjorde at underholdningsverdien sank noe for min del. Men også manuset er langt i fra helt på topp. Historien er også både klassisk og enkel på samme tid. Jeg synes nok plottet kunne vært litt mer skrudd til og kanskje hatt noen større tvister underveis.

Musikken er en stor del av filmen og den er svært fengende. Den skaper stemninger hele veien. Den gjør kampsekvensene tøffere og humorsekvensene tydeligere. Men det er også en del rolige sekvenser som beskriver hverdagslivet. Dette er vestlig musikk iblandet litt japansk vri innimellom i form av litt trommer og lignende. Men for det meste litt variert rockeinspirert musikk, og en del synthmusikk.

Konklusjon
Filmen gav meg en god opplevelse, men filmen var ikke helt slik jeg ventet på forhånd. Hadde sett for meg en sær og annerledes opplevelse, og fikk tidvis det, men klikket ikke helt med humoren. Det hele føltes litt for overdrevent og for mye poenger som du skjønte lenge før du skulle le. Likte dog kampsekvensene, musikken og budskapet i filmen, at man skal leve livet til det fulle. Alt i alt en underholdende film som tidvis hadde sine store øyeblikk som gjorde filmen verdt å se, særlig om du liker gode, gamle, klassiske samuraifilmer og det de har å by på.