Advokaten Elle Woods er tilbake. Etter å ha sett hvordan dyr behandles som forsøksdyr for menneskelig kosmetikk, tenker hun å slåss for dyrs rettigheter. For å nå det målet må hun involvere seg i politikken. Det hjelper heller ikke på at bikkja hennes er blitt homofil. Elle vil fremmet et lovforslag i kongressen mot å benytte dyreforsøk. Med sine helt egne metoder forsøker hun å trumfe gjennom hennes snille dyrevennlige forslag...

Jeg var brukbart fornøyd med første film i filmserien om den blonde juristen, og var sugen på å se om oppfølgeren hadde noe å by på den også. Filmen begynner passende med at vi får se bilder fra barndommen til hovedpersonen. Vi ser henne på den første eksklusive handlerunden. Hun var en shoppingproff da hun var tre år gammel. Hun var på ‘Seventeens’ forside, og kunne blitt en ‘Playmate’. Hun har et perfekt hode for en tiara. Men nå er hun blitt advokat istedet og er mer glad i å jobbe som advokat enn å kun være bimbo. Men interessen for shopping og utseende bryr hun seg fremdeles mye om.

Oppfølgeren til Lovlig blond er alt for tam og kjedelig. Det er ikke nok at filmen forsøker å underholde med en advokat som shopper og bringer med seg nye måter å gjøre ting på i den konservative politikken. Dette kan med andre ord virke som en slags kvinnelig versjon av ‘Ali G - Inda House’, bare litt mer sofistikert, men med langt mindre treffende humor. Poengene sitter nemlig ikke like godt i oppfølgeren til Lovlig blond, selv om den første filmen også var langt unna noen lattermaskin.

Det Reese Witherspoon hadde av friskhet, utstråling og sjarme i den første filmen er blitt borte. Her blir hun bare et pent men traust fjes, nesten helt uten karisma. Det skal også legges til at Reese Witherspoon får lite eller ingenting å jobbe med i det trauste manuset til filmen, og særlig siden dette skal påberope seg å være en dum komedie. Og da sier det seg selv at dette blir alt annet enn topp og vellykket. Regien til Charles Herman-Wurmfeld er også nærmest feilslått. Dette er en tvers igjennom våsete og umorsom film som du ser helt igjennom og aldri omfavner.

Dette forsøker å være underholdning med en feminin ‘toutch’, men Ikke er dette frekt og ikke er det freidig og langt i fra de humorpoengene man forventer av en slik komedie. Og når hundene står for det meste av humoren, skjønner du at dette er trauste greier. Poengene er oppbrukt og selv kostymene til Reese Witherspoon ser alt for standard rosablogger ut. Men det som skulle være en hyllest til kvinnen, er blitt til hundelort under høyhælte sko. De kvinnene som er med i denne filmen er enten veldig tafatte, mindre smarte og bare kjedelige. Vel har filmen god moral, men det hjelper fint lite når alt det andre er så tvers igjennom uengasjerende.

Konklusjon
Alt i alt er dette verre enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Dette er mye dårligere enn første runde, og det gjør at jeg må jekke meg ned et helt terningkast. Heldigvis er filmen ikke så lang. Det gjør at filmen er raskt sett og veldig raskt glemt. Jeg hadde sett for meg at filmen skulle ha noen kule eller morsomme øyeblikk, men dessverre hadde ikke filmen noe å fare med. Filmskaper Charles Herman-Wurmfeld skal dog ha for at han har laget en gjennomført traust film som aldri makter å underholde meg. Med andre ord er dette rein melking av konseptet og en stor skuffelse fra ende til annen. Likevel merker jeg at det er brukt litt penger på filmen og reint teknisk er den helt okei. Derfor modererer jeg meg noe og forsøker å ikke slakte for mye i vurderingen for det er nok andre der ute som kanskje verdsetter sjangeren mer enn meg. Dette er heller ikke det dårligste jeg har sett innenfor sjangeren.