Nola er en pen og attraktiv farget kvinne. Hun sier hun går med på dette for å renvaske seg. Ikke at hun bryr seg, men nok er nok. Og med denne kryptiske begynnelsen settes historien igjen som forklarer alt. Jamie Overstreet liker poesi og er ute etter et fast forhold. Han tror at det er bare en person i verden som er hans sjelevenn og kan bli hans livsledsager. Og Nola var den personen. Clorinda Bradford er en tidligere leieboer av Norma som likte Norma godt, men som flyttet ut fordi Nola hadde så mange menn hos seg. Mars Blackmon er et sykkelbud som mener Nola ikke er konemateriale for ham, men hun gir topp sex, og om hun ikke vil en kveld så hopper han videre til neste kvinne i køen. Opal Gilstrap er lesbisk og vil at Nola skal være åpen for alt også jenter. Greer Childs er en overfladisk modell som mener han formet henne og gjorde henne spesiell og at han er Guds gave til henne. Etterhvert befinner Jamie, Mars og Greer seg i litt av et trekantdrama i kampen om Nola...

Filmen åpner med følgende ord av Zora Neale Hurston: ‘Menns ønsker er som skip i horisonten. For noen kommer de med tidevannet. For andre blir de værende i horisonten og kommer ikke før mannen har gitt opp og tiden har slått alle drømmer i hjel. Slik er menns liv. Kvinner glemmer alt de ikke vil huske, og husker alt de ikke vil glemme. Drømmen er sannheten, og så oppfører de seg deretter. Blikket var vendt mot Gud.’

I filmens innledning får vi vist en rekke sort/hvitt-bilder med en sørgmodig jazzmusikk i bakgrunnen. Denne innleder også filmen som begynner med at vi får se hovedpersonen ligge i sengen sin. Liker at Nola tenker for seg selv og er en ung dame med bein i nesa. Hun er en skikkelig feministisk jente som ingen klarer å kue. Alle mennene hennes ønsker at hun skal bare tilbringe tid med dem, men hun liker ikke binde seg. Nola idealiserer friheten til å ha flere partnere på samme måten som mange menn har glede av. Nola har en kontroversiell stemme i filmen og representerer kampen til den afroamerikanske kvinners posisjon i samfunnet på den tiden og at mannen skulle ha makt over kvinnene.

Dette er debutfilmen til Spike Lee og også mitt første møte med Spike Lee som filmskaper. Og dette var en film som gjorde meg sugen på å se flere filmer av Lee. I 2017 tilpasset Lee filmen til en Netflix-serie. Filmen er kunstnerisk skudd sammen, men uten å føles for tung, heller lett, ledig og underholdende. Jeg elsket det denne filmen gav meg. Spike Jones har virkelig lagt sjelen sin i å fortelle historien på mest mulig friskt og interessant vis. Spike Lee spiller selv i filmen som det eksentriske sykkelbudet Mars.

Jeg elsker hvordan filmen introduserer alle rollefigurene på med at de snakker åpent foran og rett til kameraet. Omtrent hele filmen er skutt i sort/hvitt. Midt i filmen får vi dog også en fargerik scene der filmen går over til fargefilm for et par minutter på Nolas bursdag. Der får vi se et par som danser en kjærlig dans som et herlig innslag i filmen. Underveis får vi fotografimontasjer med heftig jazzmusikk mellom slagene.

Konklusjon
Dette er en veldig spesiell film. Musikkbruken er også herlig i filmen med et gjennomført jazzspor. Og selv om filmen er bra underholdende og frisk, har den noen seriøse undertoner under i filmen. Det er også en løs og ledig stemning i filmen. Skuespillet er meget solid over hele linjen. Dette er en flott indiefilm med lavt budsjett, men føles som en million dollars og leverer varene fra starten til slutten. Filmen tok meg med storm. Om du liker filmer med litt snert og samtidig er for kvinners likestilling, så er dette en film du bare må se.

[ I skrivende stund kan filmen sees på Netflix ]