( + )

Filmen åpner i en bil med doggete ruter og en ung dame og et mannebein inne i den parkerte bilen som holder på med hanky panky. Midt i akten plasserer hans flørt beina på styret og treffer fløyten. Da kler mannen litt på seg og går ut av bilen og begynner å snakke til kameraet. Han presenterer seg som Alfie. Som vi skjønner er Alfie en sjarmerende kvinnebedårer. Han kommer fra Londons østkant og lever livet til det fulle hver dag. Vi blir med Alfie en tid i livet hans som profesjonell skjørtejeger...

Jeg har vært fan av Michael Caine helt siden jeg så Siderhusreglene første gang da den kom. Siden har han vært en skuespiller jeg har besøkt med jevne mellomrom i både dypdykk bak i tid til eksempelvis ‘The Italian Job’ eller nyere filmer med Caine som Now You See Me eller Harry Brown. Han har også vært med i veldig mye bra film i alt fra klassiske filmer som Zulu, Alfie og Get Varter til moderne klassikere som Inception, Interstellar, Children of Men, The Dark Knight og nevnte Siderhusreglene. Med andre ord var det Caine som gjorde at jeg fikk lyst til å se hvordan han tok seg ut som Alfie.

Filmen gjorde Michael Caine til stjerne over natten da filmen kom ut. Vi får en veldig ung utgave av Michael Caine. Rollefiguren er litt slibrig til tider og har noe friske replikker med glimt i øyet som setter spikeren på hodet med å beskrive seg selv. Alfie banger unge damer men så snart et forhold blir komplisert, prøver han å vri seg unna. Han elsker å elske, men hater å unfange barn. Alfie hopper raskt videre fra jente til jente som en notorisk skjørtejeger. Han har ofte flere jern i ilden samtidig eller mer etter hverandre. Men når han først blir far, engasjerer han seg litt i barnet, men fortsetter med sine skjørtejegerbedrifter.

Alfie er ikke superkresen på damer og tar det han får som er lysten. Det gjør at filmen blir litt mer naturlig i at ikke damene er overpene filmbaber og dermed unaturlige. Alfie er også underholdende som rollefigur. Han er meget sjarmerende med mange friske påfunn. Han er som en jeger på konstant jakt etter unge kvinner å nedlegge. Med andre ord blir vi presentert for en verden der Alfie står i sentrum, og han pleier kun seg selv. Det er også noe litt trist over Alfie som en ensom egoist som respektløs leker med kvinners følelser med sitt ensporede spill.

Rollefiguren Alfie henvender seg direkte til kameraet flere ganger i filmen og snakker til oss som om han vet han er med i en film og kommenterer det som skjer i filmen som en ekspertkommentator som vet mye om det som kommer til å skje. Det virker noe rart, men også litt friskt og fiffig grep av filmskaperen. Underveis får han en infeksjon i brystet og blir sendt på et sykehus på landet der han forsøker å forføre en sykepleier. Scenen når romkameraten får besøk av sin kone og hører at Alfie holder på med sykepleieren bak sjermingsgardinene foran sengen er episk og småmorsom.

Dette er en adapsjon av Bill Naughton egen roman og teaterstykke med samme navn som filmen. Regien er ved James Bond-regissør Lewis Gilbert. Han har laget en flott liten severdig film om den selvsentrerte Alfie. Musikken er solid med saksofonmusikk av jazzmusikeren Sonny Rollins som improviserte frem musikken sammen med bandet. Det gjør at filmen får et veldig varierende, utagerende og sårt preg som passer som hånd i hanske med handlingen.

Konklusjon
Jeg synes ikke denne klassikeren var allverdens, men den hadde absolutt sine øyeblikk. Filmen er ment som et drama med komiske undertoner. Jeg synes dog at filmen fungerer bedre som dramafilm enn komedie, da jeg ikke ler noe særlig av dette. Likevel har Caine helt klart en stor sjarme og filmtekke og lyser opp filmen med sitt nærvær. Liker når han spiller storkar som verdensvant Rolls Royce-sjåfør. Filmen begynner litt blast og traust, men filmen tar seg opp ganske mye underveis. Og etterhvert som man kommer under huden på rollefiguren, som er litt av en løssluppen røver, vokser inntrykket av filmen. Liker også at inntrykket av rollefiguren Alfie endrer seg litt iløpet av filmen. Han ser konsekvensene av sitt sjofle liv fylt av både tomhet og nytelse. Elsker sluttscenen i filmen som er svært poetisk og beskrivende for hvordan Alfie har holdt på. Alt i alt likte jeg filmen bedre og bedre og mot slutten skjønte jeg hvorfor filmen blir sett på som en klassiker, men jeg trekker noe for en litt for treig start.