Vi følger karrieren til den idealistiske advokaten Willie Stark som blir en skruppelløs guvernør. På veien dit får vi se hvordan Stark lærer seg å gi det folket vil ha. Og for å få til dette må han ofte svelge mange sorte kameler og da er bøttebaletten satt i gang. Stark endrer seg drastisk etterhvert som makten går ham til hodet. Han begynner å bli lik en typisk diktator der ingen kan gjøre noe mot ham ustraffet, og han begynner å utnytte systemet til egen fordel...

Filmen bygger på Robert Penn Warrens roman med samme navn som filmen fra 1946. Boken er inspirert av livet til Huey P. Long, tidligere guvernør i Louisiana og senator på midten av 1930-tallet. Det merkes i filmen at den bygger på skikkelig materiale da historien og det som skjer henger nøye sammen i en mesterlig blanding. Nå er ikke filmen perfekt i alle ledd. Filmen begynner eksempelvis litt uengasjerende, men tar seg mesterlig opp etterhvert. Det tar litt tid før du skjønner helt hvor dette tar veien.

Filmen stiller en del spørsmål med makteliten i USA og hvordan de på toppene kan late som de er bra men, selv om de i realiteten tar alle mulige snarveier også gjennom maktmissbruk og korrupsjon for å klamre seg videre fast til makten. Filmen viser hvordan diktatorer går fra å bli valgt av folket på et idealistisk grunnlag for så å miste bakkekontakten og bli en fæl person. Vi får se at så lenge ‘diktatoren’ later som om han gjør mye bra så elsker folket ham uansett hva han skulle finne på.

Jeg liker karakterreisen til rollefigurene. Det svinger veldig og flere rollefigurer får smake på baksiden av medaljen når de blir involvert med politikkens mørke sider som får dem til å gå mot sine vanlige prinsipper. Vi får se at det tar tid å innse at man er på feil vei. Uansett er det vanskelig å vite helt hvor filmen vil slutte, men det ligger litt i kortene at Stark enten kommer helt på toppen eller at korthuset faller helt sammen. Jeg skal ikke røpe helt hva som skjer, annet enn at dette blir meget engasjerende og har en god historie i bunn med mye dynamikk.

Regien er ved Robert Rossen. Han gjør en meget god innsats med denne filmen. Liker fotoarbeidet i filmen. Klippearbeidet er også bra med noen skikkelig kule fotomontasjer underveis. Der får vi se historiske bilder med maktpersonen og samt penger som regner over bildet. Dette føles meget effektfullt. Effektene er enkle men fungerende. Blant annet får vi oppleve en ulykke der noe raser fra en bygning. Det er skildret med at festet løsner på bygningen og så hører vi skrik for så å klippe til en avisartikkel. Denne scenen er nok litt i overkant enkel og trekker ned inntrykket noe for min del. Men det hadde nok vært vanskelig å gjøre den autentisk nok om man skulle lage den på andre måter så tidlig som i 1949.

Konklusjon
Filmen er litt uhåndgripelig i begynnelsen, men skuespillerne og et godt filmhåndverk redder mye av inntrykket. Det er ikke de mest kjente skuespillerprofilene, men likevel bugner skuespillet av kvalitet. Broderick Crawford er i storform i hovedrollen i filmen. Filmen vant også Oscar for beste film, noe som filmen fortjener på grunn av alt den formidler. Mye på grunn av innholdet som beskriver ledere som forpester de rundt seg. Og selv om dette tar plass i USA, så har lignende ting skjedd en rekke steder rundt i verden. Det prøver også den norske tittelen: ‘Det kan hende overalt’ å påpeke. Personlig likte jeg filmen veldig godt, selv om filmens begynnelse ikke fenget meg stort. Det gjør at jeg ikke synes filmen er helt perfekt, men likte svært godt de etiske og samfunnsmessige problemstillingene som filmen tar opp. Alt i alt likte jeg summen av det filmen gir meg og skjønner hva folket og Oscarakademiet så i filmen da den kom ut.