( + )

Steve Everett (Clint Eastwood) er en journalist som engasjerer seg i en sak med en dødsdømt fange. Frank Beachum (Isaiah Washington) i San Quentin-fengselet skal snart henrettes, og Everett må gjøre det siste intervjuet med ham. Når han siden graver i saken til Beachum, er det flere detaljer som skurrer. Han får snart opplysninger som bekrefter mistanken om at Beachum kan være uskyldig, slik han selv har hevdet...

Filmen bygger på en roman av Andrew Klavan. Alt begynner i San Quentin, Californias statsfengsel. En fange går igjennom en medisinsk undersøkelse. Et annet sted sitter en eldre journalist og drikker og flørter sammen med den 23 år ung kvinne. Vi får servert et bilde av en røver av en rollefigur som er god i jobben sin, men har et frynsete rykte som tørrlagt alkoholiker, uforbederlig skjørtejeger og et ekteskap i full oppløsning. Det er litt rart å se en mann som begynner å nærme seg 70 date kvinner i tidlig 20 årene, men det synes åpenbart ikke Clint Eastwood som har laget filmen.

Det blir også noen litt misslykke forsøk på en humor i filmen. Det er alt i fra at en uteligger tigger damer etter ‘mus’ til fandenivoldsk røyking på jobben under et røykeforbud. Etter min smak passer ikke denne humoren helt inn i den ellers så seriøse settingen i filmen. Ellers er det en del andre ting som haller ikke passer inn. Scenen der han løper gjennom en dyrepark med sin datter i en vogn for å spare tid er også en scene jeg ikke synes fungerer. Det gjør heller ikke scenen noe bedre at det hele er akkompagnert med mild og lett fløytemusikk.

Musikken er også noen ganger litt for skrudd til. Vi snakker en svært kunstig digitalisert musikk som kunne vært en del av en Prodigy-låt oppå den mer tradisjonelle filmmusikken i en scene der fangen får vite at han kan møte døden i fengselet. Det var faktisk så rart at jeg trodde at jeg hadde en reklame i bakgrunnen på PC-en på en av nettleserfanene mine, men det var bare filmens eget verk som irriterte meg.

Dette var en tam Clint Eastwood-film som begynner nesten helt uten en nerve. Liker heller ikke hovedpersonen. Han er en notorisk skjørtejeger som har en veldig fandenivoldsk holdning som ikke passer helt med det han utretter i filmen. Det får meg til å bry meg mindre med hovedpersonen. Da er den fargede fangen en del bedre. Det er med andre ord stor kontrast mellom den oppofrende fangen og den eldre journalisten. Fangen virker å være en veldig snill og oppofrende kristen mann som åpenbart ikke har gjort det han er tiltalt for.

Konklusjon
Personlig synes jeg filmen er helt ok, men føles som et litt blekt forsøk på å lage film av noe som ikke var så interessant. Jeg skjønner også alt for raskt hvor dette bærer hen og det gjør filmen bare enda kjedeligere og tregere å overbære. Dette er en av de tammeste Clint Eastwood-filmene jeg har sett til nå. Filmen har sine øyeblikk og det spennende er å se ikke om fangen blir frikjent, men hvordan. Slutten føles også litt overdramatisk, selv om vi vet hvordan dette vil ende. Det ødelegger litt av illusjonen. Men alt i alt er dette en film som er mest ymtet på Eastwood-fansen og viser at det ikke er alt som blir til gull som den gamle mesteren tar i.