---

Ingress:

Vi møter vi den britiske kvinnebedåreren Alfie Elkins. Han har nå bosatt seg i USA i verdens navle for sjekking. Hans eneste ambisjon i livet er å nedlegge flest mulig damer samtidig som han skal skape minst mulig forpliktelser. Men da han møter alenemoren Julie, begynner han å tenke over livet sitt. Skal han fortsette med nye damer hver kveld eller kan det være noe for ham å prøve familielivet med Julie?

Anmeldelse:

Jeg har gjort leksene før jeg så denne filmen og så originalen først med Michael Caine i hovedrollen fra 1966. Den direkte stilen der Alfie henvender seg til kameraet er beholdt i remaken. Det blir også tid til snakk midt i all flørtingen og liggingen. Alfie i Jude Laws skikkelse er veldig glatt, slibrig og føles ikke troverdig nok. Vi kjenner også igjen at dette er en Alfie-film, men der stopper dog mine skikkelige lovord om remaken. En del av måten handlingen fortoner seg på minner en del om den første men litt forskjellig rekkefølge på ting og med nye tolkninger og fremtoninger av rollefigurene. Sluttpoenget i originalen er også beholdt og dette fungerer også for dagens versjon av kvinnebedåreren.

Handlingen er lagt til Manhattan i New York istedet for England som i første film. Og i stedet for en Royce Royce, så kjører New York-Alfie en Limousine. Riktignok er kvinnene mer attraktive i remaken, men det er omtrent det eneste positive jeg kan si om filmen forhold til originalen. Historien er ikke stort å skryte av og det er mer tilstanden og situasjonen dette skal beskrive. Nå var ikke originalen den mest spreke historiefortellingen, men dette hadde trengt en bedre ansiktsløftning enn dette. Jeg krever også mer tempo av en film som er laget omtrent 30 år etter originalen. Filmen har også en tvist som i originalen, men den kommer så sent at de fleste nok ikke har mer tålmodighet igjen med Alfie.

Jude Law er pen så det holder og er med det okei skikket til å være 2000-tallets svar på Michael Caine. Men han mangler noe sjarme og mangler også litt på skuespillerkunster i forhold til den originale versjonen av sjarmøren Alfie. Det gjør at Law ikke klarer å servere oss det ekstra triste laget ved rollefiguren som får oss til å bry oss litt om ham til tross for at rollefiguren egentlig er en drittsekk. Med andre ord er Jude Law en skuffelse i denne nyinnspillingen av Alfie. Da synes jeg Law kler mer ukompliserte roller der han bare skal være drømmeprinsen i en lettere romantisk komedie.

Remaken følger heldigvis ikke originalen slavisk. Her er det mye rom for nye innspill og nymotens vrier på skjørtejegerhistorien. Men der originalen fenget meg en del, er remaken mer grå, traust og kjedelig. Den er riktignok mer fargefull, men det betyr ikke at alt er til det bedre. Til det er filmen alt for lite engasjerende. Alfie skal være en kald, følelsesløs og småtrist skjørtejeger, men dette gikk ikke helt hjem hos meg i denne filmversjonen. Og når hovedpersonen er såpass søvnig som dette, så mister jeg litt av interessen for filmen før filmen rekker å snu noe av inntrykket mot slutten. Der har filmen noen små øyeblikk av følelser og griper litt tak i meg. Dette føles dog som et forsøk på å være en slags mannlig playerversjon av Bridget Jones, men dessverre er dette alt for grunt og mangler totalt sjarme og glimt i øyet. Filmen er dog noe tindergenerasjonen kan se på med litt til ettertanke, om de ikke skrur av før poenget kommer.

Konklusjon
Dette var hverken fugl eller fisk og er ikke noe som sitter inntrykk etter seg i filmhistorien. Dette er mer som en hverdagsfilm å regne. Ikke er filmen særlig morsom heller, da den ikke griper tak i meg skikkelig. Likevel er dette ikke en veldig dårlig film. Heller en film omtrent midt på treet som for det rette publikummet fungerer greit som tidtrøyte. Jude Law er heller ikke rett mann til å ta over rollen fra Michael Caine. Til det har han alt for lite karisma og utstråling. Missforstå meg rett, han ser ut som en fuckboy, men har ikke hele filmpakken som gjør ham interessant å se på for en ‘hetrofil’ gutt.

Med andre ord anbefaler jeg heller deg å se originalen som har noe for seg som film istedet for denne forglemmelige remaken. Alfie var nok en sjokkerende film i 1966, men denne remaken klarer ikke å sjokkere på noe punkt og forsvinner alt for raskt i mengden. Slutten er også filmens lille styrke. Dette redder noe av inntrykket, selv om det kom noe sent for å virkelig sette inn støtet.