Datteren går å leter etter sin far som mange ikke har sett på lenge. Det viser seg at han har sittet inne i 19 måneder. Som liten skjøt hun og pappaen med pil og bue, spilte dataspill og lekte sisten. Men i tillegg lekte de også ‘gjem ølflasken’, ‘sjekk opp bartenderen’ og ‘løp fra taxiregningen’. Etter en stund ble det så ille at Sofia Haugan og moren måtte flykte for livet. Nå er Sofia blitt voksen og følte et behov for å hjelpe ham, og se om han kanskje kunne bli som en far igjen...

Faren til Sofia er bare en gutt på 54 år. I alle fall sier han det selv. Dette er en meget god dokumentar, som et nært og sårt portrett av Sofia og forholdet til faren. Det er en fortvilet situasjon Sofies far er i. Vi ser at han sliter. Innimellom er det trist å se faren forsøke å få orden på livet sitt. Vi ser at han sliter med fortiden sin. Sofias far har mye sort humor og lager noen artige sekvenser der han med et gevær er irritert over hvorfor han ikke får feriepenger som kriminell.

Rus virker å være et helvete for de som står i avhengighetsrundansen. Vi får se hvor vanskelig det kan være for de som sliter. Det er nesten uforståelig for den som ikke har opplevd dette på kroppen selv. Vi får se hvordan en rusavhengig forsøker å slutte i det uendelige, men kommer tilbake til rusen gang på gang, fordi det er avstressende, som en pause fra hverdagen og tankekjør. Faren har ADHD og er svært rastløs når han ikke ruser seg.

Filmen føles veldig ærlig og ikke tilgjort det grann. Du føler du får den fulle sannheten om forholdet til Sofia og faren. Sofia viser hvordan det er å ha en foreldre som sliter med rus og det som følger med det. Dokumentaren får meg til å føle med Sofia og faren i alt de gjennomlever. Jeg heier hele tiden på at de skal klare å få faren rusfri, men vet at det er svært vanskelig. Uansett er det viktig å sette rus på dagsorden og hvordan det ødelegger for familier og personene det gjelder. Vi får se at Sofia aldri helt vil gi opp håpet om at faren igjen skal bli rusfri og fungere som et familiemedlem.

Konklusjon
Jeg har sett veldig mange dokumentarer om rus, og denne filmen skiller seg virkelig ut i mengden. Filmen er dypt personlig og gjennom Sofia kan vi leve oss inn i hvordan det er å ha en narkoman forelder å ha håpet om at de skal få det ‘bra’. Dette er en film som engasjerte meg stort. Det er en modig film å lage både av Sofia og ikke minst faren som blottlegger seg totalt. Vi kommer gjennom ham på innsiden av miljøet og kommer tett på ham som menneske med følelser, rus, skam og alt som følger med. Vi blir med på alle oppturer og nedturer som Sofia og faren opplever i sitt nye forhold. Synes også dokumentaren er godt sydd sammen som en film med masse kule scener, bra fotoarbeid med god variasjon, og samt et godt konsept i bunn som leverer små og store øyeblikk til publikum.