Alt begynner svært stemningsfylt på en mørk kveld der tåke siger inn over havneområdet. En lastebilsjåfør kommer kjørende i le av mørket. Han plukker opp en haiker som han setter av ved ‘tåkekaien’ i Le Havre. Haikeren Jean som redder en hund fra å bli overkjørt like ved havneområdet. Hunden følger etter han deretter som om hunden er takknemlig fordi Jean reddet livet hans. Videre får vi historien om hvordan Jean gjemmer seg i en ytre kanten av byen og møter 17 år gamle Nelly. De forelsker seg i hverandre, men ut i fra dette oppstår et sjalusidrama...

Filmen fungerer som et interessant drama. Vi blir gradvis kjent med hovedpersonen som er særdeles velspilt av den franske talentfulle skuespilleren Jean Gabin. Vi får tegnet et bilde av en karakter som ikke er særlig snakkesalig for en hver pris. Han er dog hyggelig mot de han møter. Han går i uniform og gjemmer seg for lovens lange arm i det de passerer ham. Det viser seg at han er en desertør fra den franske hæren.

Dette er den tredje filmen jeg ser av Marcel Carné og han har laget mye bra, men dette er nok min definitive favoritt til nå. Liker stilen og atmosfæren i filmen som er skikkelig klassisk. Kostymene er også herlig og viser at Frankrike lå langt fremme på film på 1930-tallet. Musikken er tidvis rolig, men engasjerende og stemningsfull som passer som hånd i hanske med det som skjer i filmen. Det hele skaper en autentisk atmosfære som fanger tiden dette utspiller seg under.

Tåkekaien er en film som virker bra realistisk for sin tid. Filmen er nydelig fotografert i sort/hvitt med innslag av skygger, mørke og selvsagt tåke. Dette er som en stor klassiker å regne. Regissør Marcel Carné var en skikkelig filmpioner, og ‘Tåkekaien’ er den mest kjente filmen fra den franske poetiske realismen på 1930-tallet og skal være den første filmen som ble inspirasjon for sjangeren film-noir, som skulle bli kjent i Hollywood noe senere.

Filmen føles å være mye nyere enn 1938. Dette er en romantisk film som var langt forut for sin tid. Filmen er dristig for 1930-tallet å regne med kyssescener, umoralske rollefigurer og en scene med vakre Michèle Morgan i bare undertøyet i sengen og i tillegg får vi noen stikk til den franske stat. Liker hvordan rollefigurene er fanget på film og det hele spisser seg mer og mer til utover i filmen, og den store finalen er svært minneverdig med saftige scener fra litt av et oppgjør og en klassisk slutt det nærmest lukter svidd av.

Konklusjon
Liker stemningen i filmen. Det er noe med den dystre atmosfæren og det bergtakende fotoarbeidet og den fengslende filmfortellingen. Alt gjør sitt til at jeg faktisk bare elsket filmen. Slutten er også utrolig vakkert gjennomført i en av de beste endingene jeg har sett på film noensinne. Med andre ord er det mye magi i filmen og hvordan den er skapt med poetiske løsninger på mye.