( + )

Middelaldrende arbeiderklassekvinnen Cynthia lever et enslig liv i et rolig strøk i London. Hun har et vanskelig forhold til datteren, Roxanne. Samtidig omgåes Cynthia litt sin bror i den suksessfulle fotografen Maurice, som har sine egne problemer i sitt ekteskap. Et annet sted forsøker den fargede Hortense å nøste opp i hvem som er hennes biologiske foreldre etter at adoptivforeldrene er døde. Etter litt jobb finner Hortense at den biologiske moren er Cynthia og tar kontakt med henne. Men det blir ikke enkelt da hun til sin store forbauselse oppdager at Cynthia er hvit. Cynthia på sin side vil ikke ripe opp i gamle sår. Det er duket for litt av et familiedrama...

Mitt første møte med Mike Leigh som regissør var gjennom filmen ‘Vera Drakes hemmelighet’. Den likte jeg såpass godt at da en kamerat av meg sin far introduserte meg for ‘Hemmeligheter og løgner’, var jeg ikke vond å be. Filmen viste seg også å være knakende god. Elsker hvordan Mike Leigh får meg til å engasjere meg gjennom filmen. Filmen tar opp temaer som familieforhold og identitet. ‘Hemmeligheter og løgner’ tar opp hvordan mennesker sliter med relasjoner og kommunikasjon i egen familie. Det er ikke alltid lett å ta opp såre ting i egen familie, og det får vi virkelig oppleve i ‘Hemmeligheter og løgner’.

‘Hemmeligheter og løgner’ klarte også prestasjonen å karre til seg gullpalmen i den kjente filmfestivalen i Cannes og samtidig få 5 Oscarnominasjoner. Filmen grep fatt i meg fra første stund. Liker hvordan filmen både er tragikomisk og samtidig og opprørende på samme tid. Regissør Leigh er kjent for å bruke uortodokse midler når han lager film. Her skal han i samarbeid med skuespillerne ha improvisert frem rollefigurene og så skapt manuset. Dette skaper en veldig realisme i filmen og dialogen virker meget naturlig. Rollefigurene virker også meget ekte i filmen og det gjør dette til en spesiell opplevelse å se, med Brenda Blethyn og Timothy Spall i front som virkelig kjører showet som søskenparet Cynthia og Maurice. Filmen er blitt et stjerneeksempel på såkalt kjøkkenbenkrealisme som Storbritannia har nærmest tatt patent på innen film.

Alt kan høres litt traust ut i denne anmeldelsen, men sannheten er at filmen til tross for sitt alvorlige tema både kan skilte med både humor og glød. Du får flere kule replikkvekslinger og jeg føler rollefigurene kommer tettere og tettere på meg underveis. Filmen vokser også bra på seg og hele filmopplevelsen sitter litt i kroppen selv lenge etter at du har sett filmen. Med andre ord er dette en film for ettertanke og gir et signal om at alle familier har noe å jobbe med uansett hvor suksessfull og perfekt de ser ut.

Konklusjon
Om du liker troverdige og engasjerende filmer er dette noe du ikke må la bli usett. Dette er en av Mike Leighs beste filmer og stadig en film som gjør inntrykk, selv over 20 år etter den ble laget. Du får en veldig gjennomarbeidet og helhetlig film der ingenting føles unødvendig. Det gjør at filmen føles som godt investert tid og et solid filmvalg for en kveld du er i form for et skikkelig drama. Det er litt vanskelig å rulle terning på filmen, men jeg holder noe tilbake på grunn selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva som kunne vært bedre. Det ligger egentlig mer på personlige preferanser for hvorfor filmen ikke får full pott.