Julietta er husmoren som blir bedratt av sin mann. Hun svarer med å forsøke å komme ut av krisen med spiritualisme. Der får hun et møte med underlige og groteske ånder som blir blandet med opplevelser fra oppveksten og nye situasjoner i et salig rør. Det gjør at vi sliter med å definere grensen mellom fantasi og virkelighet i filmens handling...

Dette er en veldig fargerik film og det er akkurat som om Fellini skal markere for alvor at han bruker fargefilm som medium for første gang. Vi snakker veldig mange forskjellige knallfarger på både kostymer og kulisser. Filmen føles veldig spesiell på en typisk Fellini-måte med mye rare og friske scener i kryssingen til drømmesekvenser der det er vanskelig å holde tritt med grensene mellom fantasi og virkelighet. Også lyden, musikken og talen er utført på en usedvanlig måte.

Regissør Fellini tenkte å trenge inn i selve kvinnesinnet og det er det han forsøker å beskrive med denne filmen. Men det blir mye rart. Etter hvert som filmen beveger seg fremover, jo mer surrealistisk blir den. Fellini benyttet også fargefilm for første gang i karrieren med denne filmen. Vi får noen skikkelig kule sekvenser i skogen med nydelig scenografi og fotoarbeid. Den spesielle sirkusscenen midt i filmen er også svært herlig og sært utført. Det blir benyttet spesiell musikk uten ord, blant annet en del sirkusmusikk. Italienerne snakker også veldig raskt og det blir mye kakling. Det kan gjør filmen litt slitsom til tider.

Dette er en svært kunstnerisk film og det er bare å styre unna om du liker gode historier eller typisk Hollywoodfilm. Etter min vurdering er dette en god men svært sær film der handlingen i seg selv ikke er så viktig men heller å skape en kul stemning med musikk, rare ting som skjer og samt mye snacks for øyet å se på. Du må like kunstfilmer og gjerne kjenne til litt av Fellinis filmografi for virkelig å sette pris på filmen. Han har litt galskap i alle sine filmer og denne har mye av det samme som i ‘Satyricon’ fra 1969, bare med et annet utgangspunkt og skildrer en helt annen tid.

Noen synes dette er møkk og får ikke mye ut av filmen, imens andre bejubler filmen og setter pris på alle dens kvaliteter. I min bok er ikke dette min favoritt blant Fellinis filmer, men synes likevel den var såpass spesiell at den gjorde inntrykk på meg. Jeg er nok litt over gjennomsnittet glad i eldre og sær film, og ‘Julietta og åndene’ klarte å trigge noe i meg, selv om jeg ikke følte at all handlingen appellerte til meg. Jeg trenger ikke forstå filmer for å bli underholdt av dem, for meg er det nok at jeg får en opplevelse på ett eller annet plan, og det fikk jeg her.

Konklusjon
Dette sies jo at skal sies å være den rake motsetningen til det selvbiografiske mesterverket 8½, og kanskje en litt undervurdert film i så måte. Du får en film med flytende grenser og med en rekke groteske og underlige ånder. Filmen er svært sterk visuelt sett med glorete farger og stilig scenografi innover i bildet. Det er en rekke symboler i filmen og dette er langt i fra rett frem underholdning, men snarere en kunstnerisk affære der du blir servert mange inntrykk. Fellini er glad i drømmer på film og dette er virkelig en slik film som får deg til å oppleve drømmer i våken tilstand gjennom det du opplever i filmen. Der skårer filmen høyt og blir en joker for de som liker surrealisme på film.