Året er 1945. Alt starter i jungelen der en del diamantutvinnere har samlet seg for å søke lykken. De blir en dag oppsøkt av soldater fra staten som sier det bare er staten som kan utvinne diamanter i området. Det skaper litt av et opprør. En liten gruppe ledet av eventyreren Chark rømmer inn i jungelen der de møter mange farer med soldater hakk i hel...

Jungelen er et ubarmhjertig miljø. Vi får se at flukten og jakten koster liv på både de jagede og soldatene. Det er med andre ord ikke lett å finne noen igjen som gjemmer seg i jungelen. Men til tross for dette føler jeg ikke filmen klarer å nå skikkelig ut til meg å få meg engasjert i rollefigurene. Slutten på filmen er heller ikke den aller beste, men fungerer greit som en okei avrunding på det hele.

Filmen har flere små og kule øyeblikk. Som da en eldre herre spiller trekkspill imens en yngre og stum dame gjør oppvasken. Han slutter å spille når en tallerken går i knus. Handlingen blir best når filmen kommer inn i jungelen. Liker nemlig den dampende stemningen bedre i jungelen. Der får du alt fra varme og sol til regn, lyn og torden.

‘Jungelen Dreper’ er godt laget med en solid regi av Luis Buñuel. Fotoarbeidet er solid for sin tid og fargene er svært klare, noe som vitner om at filmen er godt tatt vare på. Du får litt fotosnacks i filmen der vi ser en slange bli overmannet av en sverm med insekter. Men til tross for at det er mye kvalitet i filmen, så er det noe som gjør at jeg ikke blir totalt investert i filmen til en hver tid. Blant annet føles filmen noe treg og småsøvnig til tider og bruker lang tid på å komme i gang. Det er også noen actionsekvenser underveis. Disse er meget gode for sin tid.

Åpningen minner om en meksikansk spaghetti western. Dette er en eventyrfilm med surrealistiske elementer og noe symbolikk. Som du forventer står farene i kø, men de kommer mer fra egne ledd med både grådighet og egoisme. Mange av problemene som regissør Buñuel tar opp i filmen er fortsatt relevante i dag. Vi merker også regissørens ateistiske livssyn og forakt for den romersk-katolske kirke. Dette viser han med rollefiguren Lizardi som istedet for mat og ammunisjon pakker hellige klær og religiøse gjenstander og tenker å bruke sjansen på å misjonere i jungelen.

Konklusjon
Til tross for at filmen har en del å komme med, følte jeg ikke dette var en topp match for meg. Jeg hadde forventet mer av filmen og den var også langt tammere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Heldigvis redder filmens kvalitet noe av inntrykket, og ‘Jungelen dreper’ kommer ut som en film jeg ikke angrer på at jeg så, men som jeg nok ikke kommer til å se flere ganger. Ble heller ikke helt overbegeistret over Luis Buñuel som filmskaper, men kanskje om jeg ser flere filmer av regissøren så vil inntrykket kanskje snu. Jeg likte dog en del av scenene og historiefortellingen var også grei. Liker når filmen får meg engasjert, og det gjorde den på en del steder, men dessverre ikke hele veien.