Vi følger en ung og uskyldig mann ved navn, Nur-e-Din. Han blir forelsket i en slavepike ved navn, Zumurrud. Etter at en dum feil blir hun bortført, da reiser han ut for å finne henne. I mellomtiden klarer Zumurrud å unnslippe og blir forkledd som en mann. Hun kommer til et fjernt rike hvor hun slår seg opp. Vi får også se andre reisende fortelle sine egne tragiske og romantiske opplevelser, inkludert en ung mann som blir fortryllet av en mystisk kvinne, en mann som er fast bestemt på å frigjøre en kvinne fra en demon. Vi blir innimellom med Nur-e-Din på ferden for å finne igjen sin store kjærlighet...

Etter at jeg så Mamma Roma fikk jeg øynene opp for Pier Paolo Pasolini som filmskaper. Han virker å være en veldig uredd filmskaper og det viser han også med ‘Tusen og en natt’. Filmen åpner med sitatet: ‘Sannheten står å finne, ikke i en, men i flere drømmer’. Deretter sparkes filmen i gang typisk arabisk stil på et marked. Der byes det på en ung kvinne og kjøperen er en yngre mann.

Som tittelen antyder så dreier dette seg om historier fra eventyrsamlingen ‘Tusen og en natt’. Filmen skal også sies å være en av de beste og mest kunstneriske filmatiseringene av eventyr fra denne samlingen. Liker også den røde tråden i filmen med rammehistorien som binder alle historiene sammen. Alt skildres bra, og tiden fra eventyrene skapes i god gammeldags 1001 natt-stil med både bygninger, mennesker og kultur. Det skal også legges til at filmen ble tildelt juryens ærespris ved Filmfestivalen i Cannes 1974. Noe som i seg selv er litt av et kvalitetsstempel, men som ikke påvirket meg nevneverdig gjennom filmseansen.

Filmen er siste del i livstrilogien til filmskaper Pier Paolo Pasolini. Personlig kommer jeg til å se filmene i feil rekkefølge, men jeg visste ikke at filmen var en del av en trilogi før etterpå jeg hadde sett den. Uansett er dette en solid film med veldig profesjonelt fotoarbeid. Det gjør at filmen løftes litt opp, til tross for et lavere tempo i handlingen. Liker også godt musikken til mesterkomponisten Ennio Morricone. Han leverer alltid varene og beriker de filmer han sitter sin musikksignatur på.

Det er en del nakenhet i filmen forhold til annen film. Du får se veldig mye av kropper og kjønnslige aktiviteter. Men det er ikke slik at nakenheten ikke passer helt inn og den får ikke veldig mye skjermtid i forhold til resten av fortellingen. Dette er med andre ord ingen film i samme kategori som Tinto Brass sin Caligula. Til det er dette for kunstnerisk gjennomarbeidet og har åpenbart andre kvaliteter enn bare å sjokkere.

Filmen er kunstnerisk laget og voksent skrudd sammen. Det er ikke så mye eventyrfealing over filmen, og dette minner mer om en typisk festivalfilm om du ser bort fra at den forsøker å sprenge litt grenser med sin nakenhet. Men filmen nærmest snegler seg avgårde. Filmen har noe ved seg, men personlig ble jeg ikke helt trollbundet av det filmen gir meg. Heldigvis hadde filmen engelsk tale som gjør det enklere å følge med. Jeg likte dog en del ting med filmen. Synes at fotoet var temmelig bra. Scenen med løven og gutten i ørkenen er ganske kul, og selv om vi ser at løven er klippet inn, så er det bra gjort for sin tid.

Konklusjon
Jeg ser jo at filmen er bra laget, men ingen innertier i min bok. Men når filmen først ikke appellerte maksimalt til meg reint underholdningsmessig, så synes jeg det er en bonus at filmen er bra skrudd sammen og fikk meg delvis med på notene av den grunn. Det gjorde at jeg ikke helt avskrev filmen og synes den gav meg noe å se. Det blir særskilt fokus på erotikk og kroppslig humor, noe jeg synes er helt greit gjennomført i filmen. Personlig likte jeg dog ikke helt fortellerstilen til Pasolini. Synes den blir for oppstykket, som kanskje er naturlig i og med at filmen rommer flere eventyr, men jeg hadde ønsket meg en mer glidende overgang mellom historiene. Alt i alt fungerer filmen, men noe trekk får den fordi jeg ikke klikket helt med hverken humor, stemning eller måten filmen forsøker å gripe fatt i meg.