( + )

Vi får se Leif Sonell, som ikke kan le, i hans behandling for å lære å le som alle andre. Det viser seg at han ikke er alene og latterhemningen er blitt en nasjonal folkesykdom. Sonell tester ut en rekke forskjellige latterkurer. Det blir en lang behandling som går tilbake til røttene til Sonells barndom på svenskegrensen. Vi får en reise inn i det lattermanglende sinnet til Leif Sonell. Da gjenstår det bare å se om han vil bli mer latterfull gjennom filmen...

Filmen begynner som seg hør og bør i en kinosal der en mengde folk er samlet. De ser på en lystig komedie og en mann i Rolv Wesenlunds skikkelse prøver å le, men får bare frem noen nødaktige skrikelyder. Det ender med at han blir eskortert ut av salen av vakten på kinoen. På gaten utenfor kinoen treffer han på Arve Opsahl som forteller en vits under besøk på et utendørs bytoalett.

Jeg har sett denne filmen en gang før og da likte var jeg ikke akkurat henrykt over resultatet av filmen, men tenkte å gi den en ny sjanse. Særlig siden det er så lenge siden jeg så den sist og jeg muligens har skiftet litt smak siden den gang. Regien på filmen er ved Bo Hermansson, som er mannen bak suksesser som ‘Fleksnes Fataliteter’ og ‘Rød snø’. Hermansson gjør her sin spillefilmdebut og viser at han kan være med å skape en film som føltes ny og litt grensesprengende i norsk målestokk. Dette er sært så pokker, og veldig kunstnerisk i samsvar med diverse humorgrep. Dette er en storsatsing med sang av Wenche Myhre og en rekke andre stjerner.

Først av alt liker jeg jo veldig godt Rolv Wesenlund som underholder. Han leverer en fin rolle i front som den usikre mannen. Han får jo også besøk av veldig mange store skuespillerprofiler av den gamle gode sorten som Harald Heide-Steen Jr., Arve Opsahl, Sverre Wilberg og Elsa Lystad. Det spesielle med filmen er at den ikke hadde noen replikker i manuset og at de ble bare improvisert frem i alle sketsjer og ellers scener i filmen. Og skuespillerne leverer så absolutt varene. Wesenlund spiller flere småroller i filmen i tillegg til hovedrollen og gir mye av seg selv.

‘Mannen som ikke kunne le’ er tidvis meget eksperimentell og leker med fortellergrepet fra det mer tradisjonelle til det kreative og surrealistiske tar over. Det blir forskjellig humor i filmen i alt fra ‘slapstick’ humor til absurd situasjonskomikk. Fotoarbeidet er bra variert. Du får flere kommentatorstemmer oppå filmen. Klippene mellom scenene er bra forseggjort med snedige overganger fra scene til scene. Det kan være alt fra en sang i en scene der hovedpersonen som forteller synger han så videre når vi kommer over i det som virkelig skjer. Fotoet i filmen kommer både i sorthvitt og farger.

Filmen består av en rekke sketsjer, rariteter og absurde handlingsmomenter. Hovedpersonen jobber som tegneserieforfatter av Fantomet og kler seg ut som selveste ånden som går når han skal på jobb. Slike snåle innfall er det mange flere av i filmen. Vi får innblikk i en hemmelig militærklubb som skyter tyskere på lerretet i en kinosal. Hovedpersonen ikler seg bunad og danser før han legger seg på et eldre gårdshus som del av et folkemuseum. Vi får også en tur i en campingvogn med full oppdekning i behandlingsøyemed som selvsagt blir dekket av trygdekassen. Det blir også revy på låven med selveste Alf Prøysen som publikum som seriøst publikum uten latter.

Konklusjon
Etter min smak vokste denne filmen litt på seg. Likte godt at den er såpass rar og underlig. Det gjør at filmen skiller seg kraftig ut i mengden. Likevel er den ikke en soleklar innertier i min bok. Til det er den litt ujevn og ikke morsom nok i lengden. Den har dog en god del minneverdige øyeblikk med Rolv Wesenlund i sentrum for dem alle. Det største øyeblikket for min del er pølsebodscenen med Wesenlund og Birgitta Andersson i en komitragisk scene uten sidestykke. Wesenlund viser seg frem som en krumtapp i filmen. Det var sikkert litt av grunnlaget for at Pål Bang-Hansen ville samarbeide med Wesenlund i ‘Norske Byggeklosser’ noen år senere, fordi det er mye av det samme denne filmen har å by på bare litt mer kunstnerisk utført og hakket mindre folkelig i humorsignaturen. Musikken har også en viktig del i filmen og liver opp inntrykket mye. Slutten er også et kapittel for seg selv og er ganske eksperimentell. Alt i alt er dette en fin forestilling av en film for deg som dyrker det sære med en stor porsjon glimt i øyet.