( - )

Faren til en tenåringsgutt: Ikke glem det er skole neste dag og kom hjem til klokken 23. Den strofen har vel nesten alle tenåringer hørt opp i gjennom sine første flørter med ungdomslivet. Faren skulle bare visst at sønnen er med en bøllete gjeng som tar for seg av alt som byr seg på deres vei uten noen form for skrupler. De praktiserer den sterkestes rett og dette får søsteren til den tøffe jenta Brenda erfare. Hun blir overfalt av bøllegjengen og da er søsteren god å ha. Brenda tar nemlig loven i egne hender og sørger for å gjøre livet surt for guttegjengen med en aldri så liten hevn de sent vil glemme. Budskapet er klart: Du spøker ikke med unge kvinner på denne måten uten å få igjen med samme mynt...

Filmen sparkes igang med herlig 1980-tallsrock der det synges om at ingenting skal stå i veien for oss. Det er en kul atmosfære i begynnelsen av filmen. Litt som om filmen tar temperaturen på utelivet om kvelden. Det er med andre ord noe eget med slike filmer som oser av 1980-tall. Du får også en god dose nostalgi fra en svunnen tid der slike filmer som dette eksisterte en del av i hver videobutikk. Det er moro med filmer som gir deg litt 'old school' underholdning med ungdommer som tar et oppgjør med de som bøller. Det blir også litt splittelse innad i guttegjengen når ting går over alle støvleskaft.

Vi får en fortelling der de kule jentene ikke vil henge med guttebøllene. Det blir en konflikt som understrekes med kommentaren: ‘I wouldn’t fuck him if he was the last dick in the world’. Guttebøllene er noe skrudd til som badguys, men ikke mer enn at det føles som en del av sjarmen til filmfortellingen. Med det følger det med utagerende oppførsel og ondskapsfull latter med mer. Gutta har også en respektløs oppførsel mot unge kvinner og det skaper grobunn for den store konflikten i filmen.

Vi får også en fortelling om sterke unge kvinner som tør å ta igjen når de blir herset med. Og sånn sett er Linda Blair et flott blikkfang i front. Hun er tøff, vakker og bad ass på samme tid. Dette var også mitt første møte med Linda Blair, og det blir sikkert ikke det siste. Du får også se noen bare bryster i ny og ne, som hører med for filmer av dette slaget. Filmen er nemlig i sjangeren ‘exploitation’ og spiller tydelig på sex og vold. Og selv om dette ikke har allverdens slagkraft i dag, fikk filmen sensurproblemer i flere land da den kom. Her hjemme på berget kom filmen ut på VHS i 1985, men ble forbudt tre år senere på grunn av de mange voldsinnslagene.

Regien er ved Danny Steinmann som gav oss ‘Fredag Den 13 Del 5’ et par år senere. Personlig likte jeg ‘Savage Streets’ et god del hakk bedre enn femte del av Fredag den trettende. ‘Savage Streets’ er veldig enkel i formen, men fungerer godt etter intensjonen. Du vet litt hva du får og filmen leverer en litt b-filmaktig opplevelse som samsvarer godt med tiden den er laget under. Musikken er også ganske kul hele veien, og kostymene er herlige og typiske for midten av 1980-tallet. Gutta med skinnjakker bandanaer, slaskete lange hårfrisyrer og øredobber, og jentene med krøllete, halvlangt hår og med mye avart og noen sterke knallfarger på klærne.

Konklusjon
Filmen føles best i begynnelsen da filmen flørter med oss og helt på slutten når oppgjørets time er kommet. Noe av midtpartiet følger ikke helt med på notene, men er kanskje en naturlig del av en slik oppbygning som filmen har. Filmen er langt i fra politisk korrekt, men den har noe ved seg som jeg liker. Man skal ikke kimse av litt god gammeldags voldsfilm i ny og ne. Dette var dog ikke blant mine favoritter, men likevel har filmen en del høydepunkt å by på og med tøffe replikker som høres kul ut fra hovedrolleinnehaver, Linda Blairs munn. Du lurer heller kanskje ikke helt hvor dette vil ende, likevel er slutten litt tilfredsstillende i all sin enkelhet, selv om hevn ikke er undertegnedes favorittsyssel i det daglige livet, men ‘hey’ dette er film, og da er alt lov i den fiktive underholdningens tjeneste.