Filmen åpner med mesteren i kickboksing som går i ringen i en kamp med Van Dammes rollefigur på tribunen i nesegrus beundring. Eric er mesteren og han vinner alt han tar i og ser ut som en kraftigere versjon av Freddie Mercury fra Queen. Og Eric er kocky til tusen og mener han kan slå hele verden, men kan han virkleig det?

Du får tidlig en scene som får meg til å dra på smilebåndet. Det er da en hardhaus fra Thailand sparker på en støttestolpe i garderoben så murpussen blåser ut av veggene. Vi skjønner raskt at han blir den store badguyen i denne filmen. Og ganske riktig, for han ydmyker mesteren, Eric, på det groveste og brekker ryggen hans. Og da skjønner vi også at Van Dammes rollefigur skal ta hevn. Slik er det ofte i disse filmene at hevn er motivet for å slåss. Og da må det trenes som bare det, fordi Van Damme er ikke god nok til å slåss i ringen i det filmen starter da han alltid har vært i skyggen av broren sin i mesteren Eric.

Jean-Claude Van Damme spiller Kurt Sloane. En innbitt ung mann som er ute etter hevn for sin lamme bror. Han vil slåss mot brorens overmann koste hva det koste vil, men Kurt blir nesten bare gjort til latter når han forsøker oppsøke kretser hvor Thailands mester vanker. Han må derfor skaffe seg kontakter. Du får også en eksentrisk trener som kan minne litt om Thailands svar på Karate Kids, Mr. Miyagi. Resten av filmen er ikke akkurat noen gåte, men likevel er det litt moro å se hvordan reisen frem til hevnen er.

Filmen er litt typisk kampsport film på mange plan. Det hele er ganske stemningsskapende og det hele holder ikke det høyeste tempoet. Musikken oser av herlig 1980-tall med sanger som ‘Everybody follows the leader’. Du får se Van Damme sparke på bambus, trene nedsunken i vann, danse disco, forsøke å dra seg ut i spagaten med en tautalje som motstand på hvert bein og mye annet kult i treningens misjon. Vi får også se rundsparket til Van Damme. Det er dog ikke noe store skuespillerprestasjoner i filmen og filmens store stjerne er Jean-Claude Van Damme og han ser kul ut og har mye muskler, og det har ofte vært nok til å være anker i en film.

Regien er ved Mark DiSalle som står bak klassikeren Bloodsport, også med Van Damme. Som Bloodsport er dette også en ganske brukbar film. Du får en del kule sekvenser i filmen og fotoet er litt preget av naturen i Thailand. Du får også en del spektakulære innspillingssteder som templer i jungelen. Det gjør at filmen skiller seg litt ut i mengden av kampsportfilmer. Jeg tror nok fremdeles mange synes Bloodsport er kulere enn denne, men jeg må si at ‘Kickboxer’ klarte å overraske meg positivt, og det til tross for det veldig simple manuset. Filmen tar seg også god tid på å fortelle historien og det er kanskje ikke så mye action som du forventer, men jeg likte at filmen også fokuserer på andre scener som bygger opp rundt rollefigurene.

Konklusjon
Jeg må ærlig si at jeg ikke hadde forventet stort av denne filmen og jeg fikk en film som føltes ganske kul for sin tid. Jeg trekker dog noe fordi filmen er noe lang til tross for at den bare er såvidt over 90 minutter. Bosskampen mot slutten er dog litt småkul og kommer opp mot bosskampen i Bloodsport. Men selvsagt er det hele veldig overdrevent og Van Damme går fra bankekjøtt til å vinne lett. Litt kunstig, men det var slik det var i slike kampsportfilmer på den tiden. Og da er det veldig hendig at avslutningslåten er ‘Never Surrender’ og med den gliser jeg litt over i rulleteksten. Det betyr at dette er good shit om du liker eldre typiske kampsportfilmer der ting er skrudd litt til.