( + )

Alt starter inne på fjellet med flotte fossefall i nydelig norsk natur med kul hornmusikk. Deretter klippes det til to gutter som har putekrig så fjærene i putene fyker rundt dem. Like etter kommer far hjem fra krigen i Afghanistan. Dette danner utgangspunktet for filmen. Det er veldig få rollefigurer i filmen og det sies fint lite også. Vi følger to unge brødre på deres alt for brå vei inn i en mer komplisert voksenverden. Vi vet ikke hvor mye de to vet om det som skjer rundt dem, og det er kanskje litt av problemet med filmen. Budskapet kan tolkes, men kan kokes ned til en replikk fra faren i huset: Vær tilstede for dem rundt deg.

Å vende tilbake var regissør Henrik Martin Dahlsbakkens første spillefilm. For kort tid siden så jeg Cave av Henrik Martin Dahlsbakken. Det var en liten film som gjorde veldig mye ut av et sparsomt budsjett, men var ikke den filmen jeg hadde trodd på forhånd. Dette er også en veldig liten film som klarer å skape et passe interessant og naturlig drama ut av en utradisjonell familiesituasjon med en far og en mor som sliter hver for seg, men vi kommer aldri helt under huden på hva. Det blir sagt en god del, men det du blir bare med å betrakte situasjonen til familien uten å fortelle hva som egentlig foregår. Det er akkurat som om vi ikke er en del av familien når vi ser dette, da de åpenbart sitter med mer info.

Filmen føles tidvis veldig stillferdig i formen og litt uferdig til tider. Det er akkurat som om filmen har noe å skjule og står på sitt, selv om jeg ønsker å få mer info om ting. Dermed føltes filmen litt innadvendt og hul i formen. Det går dessverre litt ut over det jeg føler for filmen og da særlig underholdningsverdien til filmen synker et par hakk da. Likevel er dette langt i fra noen dårlig film. Synes filmen er godt laget ut i fra det snevre manuset. Synes filmmusikken er ganske vellykket, rolig og nedpå. Fotoet er også meget bra med utrolig mange flotte naturlokasjoner. Det beriker filmen en del.

Jeg visste ikke hva filmen skulle handle om på forhånd og det som ventet meg tok meg litt på sengen av flere grunner. Først av alt trodde jeg filmen skulle ha en bedre historie og ikke bare et vagt konsept og mer en studie av en familie uten å komme med nok fakta på bordet. På den annen side kan du si at filmen med det sulteforer oss med info hele veien, men for min del ble dette alt for sparsomt. Liker filmen dog litt tidvis. Innimellom har filmen en fin nerve og det driver filmen fremover.

Skuespillet er bra særlig hos Ingar Helge Gimle som ikke er så mye med, men gjør en stødig rolletolkning av faren til guttene. Det samme kan også sies om Åsmund Høeg og Fredrik Grøndahl som spiller svært overbevisende som de to brødrene. Da er det litt synd at mange av replikkene ikke føles litt for klisjeaktige. Dramaet ellers er stødig om du ser bort i fra at ting ikke forklares skikkelig. Vi skjønner dog at moren sliter med sykdom av en eller annen art og at faren sliter med ting fra det han har møtt i krigen, men stort mer enn det får man ikke vite.

Konklusjon
Heldigvis er filmen kort og det gjør at dette lander på beina. Jeg vil berømme Henrik Martin Dahlsbakken for regien på filmen som er proff og økonomisk skapt, så hangler nok manuset mye mer. Handlingen virker noe strukket ut og kunne med fordel vært mer utbrodert. Det fortelles mer mellom linjene enn direkte til oss seere. Filmen har sin største styrke i å skildre brødreforholdet med estetisk vakre bakgrunner. Med andre ord viser Dahlsbakken seg som en dyktig regissør som nok med fordel kunne sett fått prøvd seg på en film med et langt bedre manus og langt høyere budsjett. Det er litt vanskelig å rulle terning på filmen da den murer seg inn mellom tre og fire på terningen, men jeg må nok si at dette heller mer mot en sterkere treer.