---

Terningkast:


Ingress:

Året er 1978. Vi følger 17 år gammle Arnie. Han har fått tak i drømmebilen som var et vrak og som han har pusset opp. Bilen er en rød og hvit Plymouth Fury 1958 modell, som Arnie har døpt Christine. Men Christine er ikke bare en bil. Den er så mye mer enn det. Det viser seg at Christine har egenskaper som høyst uvanlig. Bilen lever nemlig sitt eget liv med sine egne morderiske lyster...

Anmeldelse:

Filmen åpner i 1958. Der får vi oppleve en lumsk bil. Bilen slapper panseret ned på hånden til en person. Like etter blir en farget mann sperret inne i bilen og han dør der. Deretter hopper handlingen frem til 1978. Etter dette starter filmen litt som en litt mer standard ungdomsfilm. Du får en tøff fyr på skolen forsøker å bølle med en bebrillet ungdom. Den bebrillede kommer over en gammel bil som han kjøper av en gammel mann. Han fikser opp bilen og etter dette får vi se at bilen lever mer og mer sitt eget liv.

Det er også litt humor i filmen som liver opp inntrykket. Det blir litt klisjeer i filmen med blant annet den sure og gamle verkstedseieren som først ikke vil ha Christine stående hos seg, men som tiner opp underveis. Og som om det ikke skulle være nok så kaprer den bebrillede hovedpersonen drømmedamen, selv om det er litt rart at hun pene blir sammen med Arnie sånn helt uten videre, uten at filmen redgjør noe særlig for hvordan forholdet oppsto. Men Arnie bruker mer tid med bilen enn drømmedamen. Vi får også se at bilen blir sjalu og forsøker å kvele kjæresten Arnie.

Filmen er ikke veldig skummel. Det er grenser på hvor skremmende en bil kan være når man ikke kjenner det på kroppen selv. Vi får også et forvarsel når bilen finner på noe lumsk med at radioen kommer automatisk på. Det virker som om bilen påvirker eieren, som blir mer og mer innbitt. Filmen dreier da mer over i psykologisk skrekk til tider. Men igjen sliter jeg med at filmen ikke er særlig skummel. Med andre ord virker dette som en veldig lett skrekkfilm. Og filmen begynner også å trekke på årene og bilskrekk alla 1983, er ikke særlig skummelt lenger, i alle fall ikke i denne filmversjonen.

Regien er ved John Carpenter. Han står bak klassikere som ‘The Thing’ og ‘Halloween’, men denne filmen er ikke like potent som de to nevnte. Filmen virker litt for tenåringsbasert til tider og skrekken har ikke helt tatt skikkelig bolig i filmen. Jeg ville sett mer blod og kulere skrekkfilmscener der bilen er på ferde. Det blir noe bra med en brennende bil som jager i kjent Ghost Rider-stil og en eksploderende bensinstasjon og det bøter på noe. Det skal også sies at filmen begynner svært snilt, men får filmen en mer og mer guffen stemning etterhvert som bilen lever mer og mer sitt eget liv. Hver gang bilen kjører selv blir vinduene svarte. Dette virker også litt som et billig triks for hvordan det skal lettere plassere en sjåfør inni bilen usett.

Konklusjon
Handlingen er veldig rett frem. Jeg synes ofte mange Carpenterfilmer har et bra konsept, men mangler en del i manuset, og det er også tilfelle med Christine. Musikken er dog enkel men velfungerende og er med på å drive opp stemningen. Slutten er også litt intens og bøter på noe av den ellers trege oppbygningen i filmen. I bunn og grunn ble jeg litt skuffet over Christine. Særlig siden dette var en film jeg hadde gledet meg litt til, særlig siden det hele er basert på en bok av skrekkmesteren Stephen King. Men til tross for skuffelsen er filmen ganske severdig utført og det gjør at jeg ender på en veldig svak firer på terningen. Christine er nemlig ikke noen hardcore skrekkfilm, men mer en film for deg som er fan av eldre filmer fra det gyldne 1980-tallet og med forkjærlighet for eldre biler.