---

Terningkast:


Ingress:

Filmen åpner på en gresk ferieparadis med sangen ‘Thank you for the Music’ som synges akapella av Amanda Seyfried. Det er i handlingen gått fem år siden vi forlot Mamma Mia-gjengen i forrige film. Vi får se at Sophie tar over hotelldriften fra sin avdøde mor i det greske ferieparadiset. Hun planlegger en åpningsfest, samtidig er hun usikker på om kjæresten Sky er på riktig valg for henne. Samtidig følger vi fortiden til Donna (Sophies mor) i 1979, da Donna uteksamineres på universitetet sitt. Der følger vi den unge Donna og vi får se litt av hennes ungdomsliv og hvordan hun endte opp på den greske øya og møtte sine tre menn som skapte grunnlaget for historien i første film...

Anmeldelse:

Jeg husker jeg gav første Mamma Mia film en firer på terningen. Den gangen var jeg ikke så bevandret i musikalfilmer og var nok oversensitiv for klisjeer. I dag hadde jeg sikkert sett filmen med mindre kritiske briller, da jeg har lært meg å sette mer pris også på mer folkelige filmer i dette mer feministiske landskapet. Derfor var jeg spent på oppfølgeren til filmen som klarte å utfordre selveste Max Manus i antall kinobesøk. Det første som venter meg er en litt mer nedstrippet film, men likevel kjenner meg igjen i Mamma Mia universet med en gang.

Mamma Mia tok Norge med storm i 2008 da den ble sett av godt over millionen på kino her hjemme på bjerget. Med en så folkekjær film, måtte det jo komme en oppfølger, men det var nok litt rart at det skulle ta hele 10 år før den så dagens lys. Igjen får vi en lett gjenkjennelig film som bruker samme oppskrift som sist bare med nye sangnummere. Denne gangen får vi noen litt mindre kjente Abbasanger, men filmskaperne har også spart noen hits du kjenner mer igjen og heftig synger og nynner med på. Vi får igjen en musikal som nok vil glede Abba-tilhengerne og Mamma Mia-filmfansen.

Filmen hopper litt mye frem og tilbake i tid, men det er enkelt å følge med til en hver tid hvilken historie vi følger. Historien er ikke allverdens i filmen, men det var den ikke i den første filmen heller. Likevel føler jeg det var litt mindre energi i denne oppfølgeren, i alle fall i begynnelsen av filmen. Noe av dette beror seg nok på at filmen ikke er like stjernespekket som første film som virkelig glimtet til med en drømmerolleliste av dimensjoner. Det er også noe skuff at fantastiske Meryl Streep er så liten del av oppfølgeren. Det samme kan sies om de andre skuespillerne. Du får dog selveste Cher i en liten rolle, som plaster på såret, i rollen som Donnas mor.

Oppfølgeren spiller dog på musikken og har noe sjarme, varme og romantikk. Handlingen er sentrert rundt låter fra Abba som ikke var fikk plass i første film. Det bærer også filmen litt preg av og er litt tynn i handlingen til tider og alt hører ikke topp sammen. Det blir også en litt sårere historie enn sist avsnitt. Men for Mamma Mia-fansen er det nok musikken som står i førersetet og der leverer filmen en fin forestilling. Skuespillet er dog ganske greit i Mamma Mia 2, selv om ikke de unge skuespillerne når helt opp til sine eldre Hollywoodprofilstjerner som spiller den voksne versjonen i første film. Men det var også noen av de profilerte skuespillerne som gjorde et bedre inntrykk her, som Pierce Brosnan. Han har tatt lærdom av sin rolle i første film og spiller en mer nedtonet og naturlig rolletolkning.

Konklusjon
Oppsummeringsmessig er nok andre omgang Mamma Mia greit vellykket. Filmen gjør jobben sin og følger opp den første filmen på en måte som nok vil blidgjøre fansen. For min del trekker jeg noe for at filmen ikke er like sprudlende som jeg hadde håpet på. Men jeg var ikke superfornøyd med den første filmen heller, og med tanke på at dette er litt bak første film i gjennomføring, så er det vanskelig å rulle terning. Men jeg ender på en svak firer på terningen og en stor anbefaling for deg som elsket første film. For dere andre som ikke vet hva dere går til, så vil jeg heller prioritere å se noe annet eller se første film istedet. Men filmen kom seg mye underveis og det gjør at jeg likte filmen bedre og bedre utover i filmen. Det svinger mer og mer av sangnummerne også utover i filmen og det er det som er det viktigste i filmen, særlig siden dette er en Abbamusikalfilm. Det er også noe mindre humor og dermed mer seriøst i blandingen mellom et musikalsk og romantisk drama. Jeg likte det litt, da jeg ikke var overbegeistret over humoren i første film. Men noe av nærheten av en filmklassiker blir nok dette aldri, men folkelig er det likevel.