( + )

Vi følger den unge mannen Nicholas. Han lever et normalt liv helt til den onde julenissen hjemsøker ham. Gjennom bestefaren til Nicholas får vi fortalt hva som egentlig er på ferde. Bestefaren leser nemlig fra boken: ‘The Book of Clause’. Der fortelles det om den kristne lære der julenissen er Satans sønn som selveste Antichrist. Julenissen har fått mange brev i årevis fra håpefulle barn om juleønsker. Nå er han kommet for å jakte ned og drepe alle og en hver av dem...

Alt begynner med herlig julestemning med låten ‘Joy to the world’ og et stivpyntet hus. Inne er det julefeiring med kalkunen på bordet. Men stemningen rundt bordet er ikke akkurat hjertelig. Og bedre blir det ikke av at nissen kommer ned gjennom pipen og slakter alle i julebesøket på forskjellig vis med alt fra kniver til å brenne av dem håret og gjøre av med dem etterpå. Og det kuleste av alt er at skuespillerne er såpass kjente (Fran Drescher fra The Nanny og Chris Kattan fra A night at the Royxbery’s) at du forventer at de ikke skal bli drept. Mye på samme måten som åpningsscenen i første Skrik-film.

Det er helt greit skuespill i filmen, men det er wrestleren Bill Goldberg som stjeler mesteparten av showet. Goldberg ser veldig rå og kul ut som julenissen. Han ser koselig og brutal ut på samme tid med mye muskler og ellers langt skjegg den røde drakten og nisselue. Og det at julenissen er brutal mot de ‘slemme’ er et friskt pust inn i den ellers så overkoselige og politisk korrekte julefilmtradisjonen. Det er en del personer som ikke er snille med hverandre i filmen og det gjør at Julenissen ikke føler noe nåde. Og selv om ingen fortjener å dø, så er det ikke slik at man heier på de som egentlig fortjener å få passet sitt påskrevet.

Jeg liker å se julefilmer for å lade opp til jul. Og selv om jeg liker en koselig julefilm, så er det også noe eget med en skikkelig julekrekkfilm. Jeg fenges lett av slasherfilmer som jeg begynte å legge min elsk på for noen år siden da jeg så Fredag den 13-ende, Halloween og Fritt Vilt-filmene og mange, mange flere. I ‘Santa’s Slay’ er det mange kule kills og filmen er inne på noe flere ganger. Nissen er til og med på strippeklubb der vi får se bare bryster som slashersjangeren ofte inneholder.

Filmen er okei laget men er ikke så kul som den kunne ha blitt. Det er med andre ord nok av potensiale i denne filmen som ikke er ment å bli tatt seriøst på noe plan. Det kommer til syne siden filmen er laget som en grøsserkomedie som er mer komedie enn grøsser, selv om filmen har en del skrekkfilmtrekk og ellers mye mørke. Dessverre omfavner jeg ikke alle morsomhetene. De morsomste og beste scenene er med Julenissen i aksjon, resten føles litt påtrengt. Det er en del scener som blir så djevelsk, skrudd til og mørk at de føles litt småmorsom. Et eksempel på en slik scene er da Julenissen kjører med sleden sin brutalt inn i en julekrybbe og slår av hodet til Josef imens noen eldre kristne står å ser på.

Konklusjon
Regien er ved David Steiman, som ikke har laget så mye film før eller etterpå. Santa’s Slay er blitt en severdig film, men blir litt langtekkelig til tider, og det til tross for at filmen bare er en time og tjue minutter lang. Effektene er heller ikke stort å skryte av, men de gjør på en måte nytten og skaper en illusjon, selv om det er langt igjen til perfeksjonen. Filmen er absolutt inne på noe til tider og har en del veldig kule scener som gjør filmen verdt å se for alene, men filmen er nok mest ymtet på de som liker å spøke med brutale saker. Men selv om filmen er smidd som en mørk julegrøsserkomedie, så er det faktisk en del julestemning i filmen. Det er jo masser av folk som har kledd seg ut som nisser, synging julesanger, juledekorasjoner og julefeiring i an marsj. Trekker også litt for slutten som kanskje er det dårligste med hele filmen, uten at jeg skal avsløre den. Men det er nok materiale her til at Santa’s slay kan være litt av en joker for deg som er lei av de tradisjonelle julefilmene.

[ Filmen kan leies i skrivende stund på blockbuster.no ]