( + )

Filmen begynner med et romvesen som blir sendt til jorden som straff for å dokumentere menneskets formeringsrituale. Den grønnen lille skapningen treffer på Fred og Barney.  Fred er en ung arbeiderklassemann med langt enklere jobb og livsførsel enn fiffen. I det vi entrer filmen er Fred og bestevennen Barney på toppen av livet. Det vil si at de er ferdig utdannet ved Brontokran-skolen og er sikret jobb ved steinbruddet i Bedrock. 

På en annen kant finner vi Wilma som er en rik skreppe.Wilma er den vakre arvingen og datteren til rikmannsparet Pearl og Oberst. Planen er å gifte bort Wilma til den flotte og hyggelige Chip Rockefeller. Men Wilma bestemmer da for å rømme hjemmefra og til Bedrock. Der blir Wilma kjent med Betty og de blir bestevenninner. De flytter sammen på Melrock Place og har samme jobb på Bronto King. Snart begynner Fred og Barney, og Wilma og Bettys veier å krysses og det oppstår kjærlighet...

Dette er oppfølgeren til suksessfilmen ‘The Flintstones’ fra 1994 med John Goodman og Rick Moranis. Den første filmen var ikke stort å skryte, men likevel er ting langt i fra forbedret i oppfølgeren. Det første som møter meg er en oppfølger som virker mye billigere enn sin forgjenger på alle mulige måter. Og det vil si at dette heller ikke er en oppfølger, men heller en prequel. Effektene er digitale og ser helt ok ut. Men deler av dem ser utrolig fake ut som brontosauruskranen. Romvesenene ser helt utrolig dårlig ut, og da særlig sminken deres.

Det gjør det hele ikke bedre av at hovedskuespillerne i front byttet ut med noen lamme kopier som verken kan humor eller skuespill. Det vil si at Mark Addy er helt ok, imens Stephen Baldwin føles som en bambi på isen, med utseende til en ungdomskoleelev med typisk midtskill. Han har også utstrålingen til en nerd uten evnen til innlevelse og med en utilpass knegging av en annen verden som føles svært slitsom selv i korte drag. Det er nok ikke uten grunn at Stephen Baldwin aldri ble en av de helt store stjernene. Jeg kjenner dog også igjen skuespilleren Joan Collins som best er kjent som Alexis i 1980-tallsserien Dynastiet. Men hun er ikke nok med til å få denne filmen opp fra gjørmen.

Filmen har et svært lettvekterplott med fokus på kjærlighet. Og det er i og for seg helt ok, men når filmen føles så til de grader kjedelig og traust i formen, er det alt for klart at dette er snakk om en svært dårlig stykke underholdning som ikke overbeviser på noe punkt. Vi får her historien for hvordan Fred og Wilma møter hverandre, og samtidig se hvordan Barney og Betty blir et par. Når Wilma rømmer og må ta egen jobb, får hun høre snakk om hvor lett de rike har det, og hvor tøft de ‘fattige’ har det. Og dette elementet med at rikdom ikke betyr så mye er kanskje det beste triumfkortet med denne filmen.

Ikke er filmen særlig morsom heller. Når humorinnslagene er at en ape spiller rockabilly piano, er det et tegn på at dette ikke er mye å skryte av reint poengmessig. Det er heller ikke særlig morsom med slemme og selvopptatte rikinger. Den utrolig slette humoren gjør at jeg ikke lo av en spøk i filmen. Skjønner dog at dette er forsøk på humor, men synes ikke filmen klarer å få timingen på humoren til å sitte skikkelig. Det gjør dette til en svært pinlig forestilling.

Konklusjon
Alt i alt er dette meget skuffende. Det hjelper også fint lite at filmen har samme regissør som første film som familien Flintstones. Første film hadde i alle fall litt sjarme og skuespillere som klarte å berge noe av inntrykket, men i denne oppfølgerforhistorien er all magi borte og inntrykket blir bare dønn nitrist. Ikke har filmen holdt seg godt med tiden heller og fremstår som veldig utdatert på mange områder. Filmen klarer heller ikke å gjenskape gode nok referanser til tegnefilmserien heller. Da føles det faktisk som milevis bedre å heller nyte en middelmådig episode fra den klassiske tegnefilmserien fra fra 1960-tallet. Filmen er ikke så utrolig dårlig laget, men den fremstår som litt av et makkverk. Det er også kjipt å se komedier fra Hollywood feile så totalt som dette. Da er det heller ingen trøst at dette er ment for familier. Da får vi i alle fall håpe at barna liker dette bedre enn de voksne.