( + )

Filmen introduserer Liz Reynolds. Hun er en ung kvinne med psykiske bånd til Mike og den høye mannen manifesterer seg i form av profetiske mareritt. Liz forsøker å få Mike å finne henne, da hun frykter at når hennes bestefar dør, så vil den høye mannen ta ham. Den høye mannen og hans hjelpere forsøker å kidnappe Mike, men Reggie klarer å redde ham ved å sprenge huset. Syv år senere, feiler Mike å gjenopprette kontakt med Liz. Når Mike går tilbake til Morningside kirkegård for å finne levningene av foreldrene sine, forstyrrer Reggie ham og forklarer at det tidligere angrepet aldri fant sted. Imidlertid avslører Mike at kistene er tomme og oppfordrer Reggie til å hjelpe ham å jakte på den høye mannen. Jakten for å få kontroll over de dødes kropper er i gang...

Den første filmen brukte en del tid på å bygge seg opp. Dette begynner litt mer rett på. Filmen begynner på en veldig rar måte. Det vil si at den begynner der den første sluttet. De onde dvergene kommer i hopetall og våre venner klarer akkurat å komme seg unna. Du får presentert tanker i hodet samtidig som personer snakker. Det blir mye fokus på å stoppe den høye gamle mannen. Det viser seg også at alle likene i kistene i alle gravene er tomme.

Alt føles litt for seriøs. Det skaper litt for mye gravalvor. Filmen kunne trengt å krydres eller lives opp med mer humor og sjarme. Den er dog litt innadvent. Det blir ikke forklart så mye, og likevel er filmen litt innviklet i konseptet med alle detaljene. Det gjør at filmen tidvis føles noe tung, selv om den ikke er direkte vanskelig å følge eller skjønne. Historien er ikke så godt fortalt, og selv filmmusikken er noe under par.

Skrekkscenene føles veldig gammeldagse i formen. Det vil si at de fremstår som folk med skumle masker og utseende uten at så mye skummelt egentlig skjer i bildet. Mye av det som skjer hadde aldri vært skummelt om det ikke hadde vært for filmmusikken. Til det er dette alt tamt. Men jeg kan skjønne at noen barn og voksne kan synes noe blir litt makabert da det er noe blod og annet gørr i filmen, selv om det ikke er så mye.

Skuespillet er ikke helt patent, men det gjør ikke så mye i en slik film. Det er noe rart at de samme skuespillerne som spilte i første film også fortsetter i andre film, selv så mange år etter første film. Skuespillerne har ikke vært med i så mye annet heller og setter heller ikke så mye preg på filmen. Men det er noe sjarme i å få de samme rollefigurene, så mange år etter første film, selv om jeg ikke synes det passer helt inn i fortsettelsen på historien.

Hvis du ikke er veldig fan av skrekk er nok dette en ganske traust opplevelse. Filmen har ikke helt de store høydepunktene å by på og er rett og slett litt tungrodd. Mye skrekk er mer enkel i formen, men dette er noe i overkant lite logisk. Det er jo en logikk bak det hele, men noen ganger er det bedre å la det enkle være det beste. Med andre ord hadde filmen tjent mye på å vært litt mer rendyrket i både konsept og fortellerstil.

Konklusjon
Denne andre omgangen av Phantasm var ikke like solid som jeg hadde håpet på. Men filmen har sine øyeblikk, selv om jeg synes at det er litt vanskelig å følge med på denne smørjehistorien i skrekkeventyret med det veldig rare konseptet som inneholder mye av både hummer og kanari. Det gjør det litt vanskelig å omfavne Phantasm på en overbevisende måte, men jeg likte dog denne andre filmen helt ok.