På begynnelsen av 1990-tallet, ser en ung Natalie på Pretty Woman med Julia Roberts. Hennes mor knuser hennes ånd ved å si at kvinner i virkeligheten ikke får lykkelige endringer på samme måten som rollefiguren i Pretty Woman. Tjuefem år senere jobber Natalie som arkitekt i New York. Hun har lav selvtillit og blir behandlet som en dust av sine kolleger. Hennes beste venn Josh inviterer henne med på karaokebar, men Natalie takker nei. På vei hjem fra kontoret blir hun forsøkt ranet. Hun blir slått bevisstløs i basketaket og da hun våkner opp befinner hun seg på et sykehus. Hun blir møtt av en attraktiv lege, som umiddelbart begynner å flørte med henne. Plutselig begynner alle å oppføre seg mot Natalie som om hun er den beste kvinnen i verden...

Undertegnede er faktisk litt fan av romantiske komedier og dramaer. Det er noe enkelt og naivt over dem og sjangeren er så lite kompleks der det som regel alltid går bra for hovedrollen. Digger også premisset for filmen der det spøkes med det typiske med romantiske komedier og alle stereotypiene. Det blir selvsagt en god del referanser i filmen til populære romantiske komedier og det er alt fra nevnte Pretty Woman til Bryllupssangeren med Adam Sandler og Drew Barrymore.

Filmen fortoner seg som en slags drøm der hovedpersonen blir fanget i en romantisk komedie. Hele filmen blir da som en slags parodi på romantiske komedier. Og det blir mange morsomheter der romantiske filmer får gjennomgå. Komedien er ikke allverdens, men enkelte poenger er ganske moro. Det tar også ofte litt tid mellom de bedre poengene. Men dessverre er filmen ikke den aller beste og jeg synes ikke filmen får virkelig nok ut av konseptet. Dette kunne med fordel vært enda mer skrudd til. Morsomhetene og manuset kunne vært mye bedre og med enda flere referanser og mer knask og friskhet i humoren.

Filmen føles ikke som det helt store for min del og det til tross for at jeg ønsket å like den. Det er dog mye energi i danse og karaokescenen som er en av de kuleste scenene i filmen. Slutten er også litt for typisk. Men heldigvis blir mye av filmen reddet av Rebel Wilson som er en god skuespiller med mye karisma, sjarme og utstråling. Hun har gjort en karriere av å spøke over egen vekt og sin ytre fremtoning. Og i denne filmen skinner hun nok til å redde stumpene, til tross for at filmen ikke er den beste. I andre roller finner vi også Liam Hemsworth, kjent fra Marvels filmer som Thor, og samt Adam DeVine fra Pitch Perfect-filmene.

Konklusjon
Filmen forsøker for hardt å ironisere over romantiske komedier, men morsomhetene er ikke morsomme nok. Filmen er ikke romantisk nok heller, selv om slutten forsøker å plastre på det såret. Det blir også for mange klisjeer etter hverandre, også for en slik film å være. Det gjør filmen svært så forutsigbar, selv om kanskje dette også er meningen. Men jeg synes heller at filmen skulle vært mer bygget opp som en mer typisk romantisk komedie. Det fordi dette mest appellerer til kvinner og de vil helst mores av noe de er vant til i de romantiske komediene de elsker. Og til tross for den relativt korte spilletiden, virker også filmen litt for lang. Det og alt det andre gjør at jeg ble litt likegyldig til det filmen gir meg. Derimot er filmen okei teknisk laget og det redder noe av inntrykket sammen med skuespillerprestasjonen til Rebel Wilson.