Helt i begynnelsen på filmen får vi vite at på slutten av 2100-tallet har jorden blitt overbefolket og det er stor mangel på mat og vann. Derfor sendes romskipet Elysium ut i verdensrommet, antakeligvis som et siste forsøk på å redde menneskeheten? Vi følger to astronauter ombord på et romskip som våkner opp uten kjennskap om hvem de er, hvor de er eller hvor de skal. De befinner seg først i totalt mørke, men hører en lyd innerst fra motorrommet. Den eneste veien ut er gjennom en trang og mørk passasje. Men underveis finner de ut at de ikke er de eneste ombord. Raskt avsløres det at farkosten har skremmende og dødelige hemmeligheter...

Filmen begynner i skikkelig sci-fi-ånd. Vi får se et gigantisk romskip. Litt inn i filmen får vi vite at dette er snakk om en slags Noas ark fullastet med tusenvis av mennesker. Payton (Dennis Quaid) og Bower (Ben Foster) våkner opp på dette romskipet med etter flere år i hypersøvn. De har begge både hukommelsestap og paranoia. Sakte men sikkert forsøker de å resonere seg frem til hvem de er og hva de gjør ombord på romskipet. Men fredlighetsfølelsen blir raskt brutt da de til stadighet blir jaget av muterte mennesker som spiser alt kjøtt de kommer over. Payton og Bower finner noen få allierte som de treffer på veien. Sammen kjemper de kampen for å både overleve og samt å holde romskipet ‘i live’.

‘Pandorum’ er et begrep om psykisk lidelse som kan påvirke personer som har blitt utsatt for uvanlig lang søvn. Derfor kan ingen av hovedpersonene vite sikkert om de tingene de opplever er ekte eller om det er noe de bare innbiller seg i sinnet. Liker dette elementet godt og det gir et ekstra aspekt til filmen, som gjør at man må følge litt ekstra med på det som skjer om det virker ekte eller innbilt.

Liker konseptet i filmen og at vi ikke vet så mye om hva som foregår og hvorfor. Digger det at vi ikke vet så mye i begynnelsen og drar på oppdagelsesferd sammen med de vi følger i filmen. Astronautene blir omtrent ‘født’ eller våkner opp i et romskip de ikke kjenner. Så følger vi med dem i tykt og tynt. Det er en veldig mystisk stemning i filmen som jeg digger. Elsket det at jeg ble så til de grader tatt på sengen med opplevelsen av denne filmen. Hadde ikke lest noe om den på forhånd og fikk en skikkelig heftig filmopplevelse. Dette minner nemlig litt om en blanding mellom Cube, Moon og Alien. Alle de nevnte er filmer undertegnede verdsetter høyt, og som har en sjanger jeg er stor fan av.

Men dette er mer enn bare en sci-fi-film. Pandorum har også innslag av Lovecraftisk horror (Et begrep navngitt fra skrekkforfatter H. P. Lovecraft), med både ‘gore’ og annen sjokkpreget grøss. Det er nemlig grøssfulle skapninger ombord på romskipet og de skaper mye problemer og dødelig grøss. Filmen er både skummel og nifs. Den har en veldig dyster atmosfære, og er både mørk og skitten. De farlige skapningene ser veldig tøffe ut og er veldig brutale. De skaper en uro i filmen og er med på å befeste den dystre atmosfæren. Det er også noe litt Event Horizon-fealing over alt det mørke. Det er også litt gotisk stil på designelementer i filmen som også passer som hånd i hanske med mørkheten.

Det er mye kvalitet over filmproduksjonen. Skuespillet er veldig bra med ringreven Dennis Quaid i spissen og den noe yngre Ben Foster som også er med på å drive filmen frem og skape noe vi kan tro litt på og leve oss inn i. Filmskaperne har også tatt seg bryet med å bygge opp virkelige filmsett. Det er en pluss i boken i stor kontrast til all den CGI-en som i disse dager er over alt i alle filmer. Det ser som oftest bedre ut med ‘ekte’ vare enda.

Konklusjon
Filmen er meget kul hele veien men filmen har sine downperioder. Rundt halvveis har ikke filmen like mye fremdrift å ting å komme med. Likevel er dette ganske kult likevel. Filmen har en viss originalitet ved seg, men finner ikke opp hjulet på nytt på noe som helst vis. Det blir også en del ting man kan forutse og noen typiske klisjeer som filmen kunne klart seg uten. Men i det store og det hele er dette ganske grei underholdning med gode effekter og godt skuespill. Filmen ser også visuelt fet ut og det gjør at jeg synes filmen fungerer overraskende bra, til å ikke være en blockbuster. Du får følelsen av en blanding mellom katastrofefilm, splatter og monsterfilm, og med litt referanser til Bibelen, i en og samme pakke. Heldigvis klarer Pandorum seg greit og står på egne bein stort sett hele veien. Det er litt å trekke og derfor får filmen bare en firer, men filmen er godt laget, er en kul og interessant film, som gjør dette til litt av en joker for sci-fi-fans.