Spøkelsene hjemsøker en eldre mann og driver ham fra både kone og alt i livet. Da får fortalt historien om den omreisende tivoliattraksjonen Dr. Caligari som er en merkelig og mystisk mann. Alt tar plass under den årlige markedstiden i småbyen Holstenwall. Doktor Caligari viser frem sin dypt hypnotiserte venn, Cesare. Samtidig rystes byen av en rekke mord. Og etterhvert begynner folk å misstenke Caligari for å være innblandet i de brutale mordene...

Det er ikke ofte jeg ser stumfiilm, men de jeg har sett, har stort sett vært store filmopplevelser. Jeg er stor fan av store klassikere fra en tid der man måtte utnytte filmmediet til det fulle og eksperimentere med filmkunsten i filmens barndom. Mitt stumfilmfacinasjon begynte med Buster Keaton tidlig i 20-åreen og også Nosferatu ble tidlig en stor favoritt og var for alvor med å befeste min fascinasjon for filmer uten tale.

Dette er den første helaftens skrekkfilmen i skrekkhistorien. Filmen må sikkert ha vært ganske skremmende da den kom, men i dag fungerer filmen bare som effektiv og stemningsskapende på meg som et skrekkfilmverk. Til filmens beskyttelse er det heller ikke så mange skrekkfilmer i dag heller som skremmer meg, så sånt sett er det jo kulere å se noe skikkelig gjennomført å klassisk skrekk enn noe middelmådig nytt skrap.

Digger åpningscenen med den fjerne damen som nærmest stiger over skjermen akkurat som et spøkelse. Fotoet er svært gjennomført og herlig klassisk. Liker godt de små rutene med film som omkranser det viktige i bildet. Og effekten med å svarte ut bildet i en runding, brukes også mellom scener. Skrekkscenene er tidvis herlige når vi får se en mann sniker seg inn til en sovende mann om natten og vi får se mordet gjennom skyggespill på veggen er ganske kult, effektivt og stilfullt gjennomført. Det er også en veldig trykket og dyster marerittstemning i filmen, som kan spores til det tyske folkets nedstemthet over tapet i første verdenskrig.

Filmens fremtoning er herlig annerledes enn det jeg er vant med. På den side føltes dette faktisk veldig eksotisk. Den skjeve og skakke stilen kjøres helt ut og er gjennomført i alle ledd. Det er også blandet inn litt tegnede elementer i filmen. Liker godt disse tegnede kulissene som er svært sjarmfulle og kule med skjeve hus og former. Dette er langt i fra filmeffektene i dag som prøver å være penest mulig. For min del minner dette nesten mer om originale animasjonsfilmer nå til dags. Tidvis er kulissene i filmen nesten som å vandre rundt i et kunstverk. Det hele føles litt som å se en blanding mellom en eldre skrekkfilm og Alice i Eventyrland.

Skuespillet er veldig teateraktig og samtidig veldig ekspressiv i stilen. Vi får en skremmende skildring av et opprørt sinn, med en historie med ingredienser av både sinnslidelser og det å ha makt over andre. Doktor Caligari er en veldig eksentrisk type. Han gjør seg bra på film og spilles svært uttrykksfullt av Werner Krauss. Og mot slutten tar han Krauss virkelig mer av og ‘nærmestskrekkdanser’ over lerretet i klassisk forstand. Om du er kjent med stumfilmer er dette solid skuespill. Du får også noen malte fjes og sminke som skal forsterke skrekkeffekten.

Konklusjon
Filmen trollbandt meg solid med all sin horror. Filmen inneholder flere overraskende vendinger og andre urovekkende momenter. Sjeldent har jeg sett en film som klarte å engasjere meg like mye og det til tross for at den er laget i for rundt hundre år siden. Det var nok det som imponerte meg mest, fordi jeg hadde ikke så høye forhåpninger til filmen, da ofte slike filmer kan være litt kjedelige, selv om de er godt laget. Filmen leverer derimot både på den ekspresjonistiske stilen, og fordi filmen har en flott historie, solid regi og helstøpt fotoarbeid. Filmen skiller seg godt ut i mengden og føles helt enestående for å være laget i 1920, veldig tidlig i stumfilmens æra. Med andre ord føles dette som en film som var veldig forut for sin tid og var med å bane vei for det som skulle bli den moderne filmen.