---

Ingress:

Ferdinand er godt gift med flott kone og små barn. Men da han møter sin ungdomskjæreste, finner han ut at han skal flykte med henne bort fra den moderne sivilisasjonen. Marianne og Ferdinand prøver å dyrke kjærligheten sammen, men da Marianne blir rastløs, tar forholdet straks en ny vending. Hun har nemlig gangstervenner som hun tar kontakt med, og de er ikke til å spøke med...

Anmeldelse:

Jeg har et turbulent forhold til regissøren av denne filmen. Jean-Luc Godard kan være tidvis genial og også tippe i neste øyeblikk over i det alt for sære. Hans filmer er ofte veldig oppfinnsomt i filmspråket, men selve plottet i filmene er ikke hans store styrke, men da heller å skape god dialog og krydre filmene med overraskende scener og fotoarbeid, med det kunstneriske i fokus.

Filmen starter med en poetisk fortellerstemme. Deretter får vi se en tilsynelatende ‘vanlig’ familie med mor, far og barn. Men vi ser at far ikke er helt tilfreds i familien. Han blir herset med av sin kone. Da skjønner vi at noe kommer til å skje. Og like etter begynner denne pappaen og ektemannen å møte en gammel flamme.

Filmen tar seg god tid til å skildre kjærligheten på poetisk og vakkert vis, og gir en veldig sommerlig og herlig beskrivelse av kjærligheten som blomstrer. Filmen handler om mennesker som forsøker å finne hverandre, og bryte ut av samfunnet de ikke passer inn i, men vi får se at det ikke er like lett...

Filmen har mange særegenheter med seg. Fargefilterbruken er tidvis svært spesiell i filmen og det skiftes mye mellom farger. Det knall røde scenen er rar, de mildt gule er stilige, den grønne kort og de blå scenen mer interessant. Scenen i bilen mellom Marianne og Ferdinand er også fargerik i den visuelle stilen, og med en vakker kjærlighetsfokusert dialog. Det blir også litt brytning i filmen med scenen av en kjærlighetssyngende Marianne i blå morgenkåpe, og med en stillferdig og røykende Ferdinand som tilfreds tilskuer.

Det skjer ofte mye i bildet og en del av scenene er litt av en filmatisk lek og opplevelse å være tilskuer til. Det er også annerledes når filmskaperen presenterer noen statister som snakker rett kameraet før de brukes i en scene. Noen scener varer også ganske lenge som da en bil blir tent på av et skudd og røyk danser over skjermen, imens vi skuer våre to turtelduer i det fjerne i det flotte åkerlandskapet. Du får også noen kule musikk og dansescener.

Filmen er flott fotografert med masse naturskjønne omgivelser og veldig stor variasjon i kameravinkler. Du får også et herlig livlig klippearbeid med mange absurde og særegne små klipp til tider, som involverer både tegneserier, kunst og malerier. Handlingen er også variert i alt fra at Marianne etteraper og leker en fjesgul asiat fra et krigsområde til annen snål lek som å parkere bilen i sjøen.

Konklusjon
Dette var en meget vellykket film og føltes som litt mer hel ved enn de ‘mindre’ og mer plottfattige filmene til Jean-Luc Godard. Det gjør at jeg omfavner filmen, også rent bedømingsmessig. Jeg premierer også Godards friske filmspråk som virkelig er med å krydre filmen, og når vi i tillegg får en film som klarer å underholde meg i tillegg og føles bra interessant hele veien, er det bare for deg å lene deg tilbake å nyte filmkunsten som serveres av en filmskaper med det kreative og overraskende som sitt trumfkort. Slutten er også litt voldsom og uventet.